Chan Chan

Chan ChanChan Chan
Når man reiser til Peru, kan man virkelig oppdage et uendelig antall steder – både kjente og mindre kjente. Disse stedene kan være mystiske og ha sine skjulte historier. Man blir lett overveldet av det man kan møte på sin vei i Peru som oppsøkende turist. Machu Picchu er det mest kjente arkeologiske komplekset, men det finnes et vell av andre fantastiske, historiske steder – og et av disse er Chan Chan! Dette er verdens største og best bevarte by laget av leire! I stedets historiske ruiner og sinnrike konstruksjoner skjuler det seg et stort antall fortalte – og ikke fortalte – historier om den fascinerende chimú-kulturen. Chimú-kulturen var den kulturen som avløste Sican-folkets epoke i Peru. Man kan finne et endeløst antall detaljer som hver for seg rommer historier, skjebner, død, tradisjoner, seire og tap – og sterke vitnesbyrd om levd liv. Chan Chan var en by som ble bygget i tiden mellom 1000 og 1476 (e.Kr.) – og man antar at det levde ca. 25000-30000 mennesker i byområdet. Chan Chan utgjorde faktisk et av de aller største prekolombianske byanleggene i Sør-Amerika, og byen hadde status som hovedstad i kongedømmet Chimú. Chan Chan var også navnet på en stat som inkluderte områder fra Lima og opp til den tropiske delen av Ecuador. Chan Chan var med andre ord et veldig stort og omfangsrikt imperium. I motsetning til de europeiske byene som vokste fram i sammenheng med den industrielle revolusjonen, utviklet de andinske byene seg slik Chan Chan gjorde. Chan Chan var således det fremste eksempelet på byutvikling. Byens framvekst var knyttet til religiøse seremonier, administrative sentre, militære innhegninger og produksjon av håndverk. Byen er anerkjent som et verdensarvsted av UNESCO. Chan Chan framviser blant annet noen av de mest fremragende arkeologiske levningene i Peru, og på mange måter er stedet fortsatt en stor gåte for forskerne. Andre store funn på lik linje med Chan Chan er Pachacamac, Wari og Sacsayhuamán. I en europeisk sammenheng er det som nevnt mange som kjenner til inkariket og inkaindianerne. Chimú-folket, mochefolket og Sican-folket er nok mindre kjent for mange av oss. Når man imidlertid vil bli kjent med nord-Peru – er det vesentlig å lære mer om disse folkeslagene. Muligens vil mange bli overrasket over den enorme innflytelsen disse folkene hadde – og fremdeles har – på det peruanske samfunnet. Chimúriket var en av de største statsdannelsene man hadde før inkatiden i Peru. Chimúenes rike var således en forløper for inka-riket, og chimú-folket utgjorde den siste, selvstendige folkegruppa før Chan Chan ble erobret av inkaene i årene 1465 til 1470. Chimú-folket var kjent for å være dyktige byplanleggere. De var arkitekter og gode kunsthåndverkere. De laget mye svart keramikk, og dette ser man i ulike museer. Kjennere og arkeologer oppfatter gjerne denne keramikken som av dårligere kvalitet enn den mochica-folket laget. Chimúfolket utmerket seg imidlertid innenfor tekstilkunst og metallhåndverk – og deres arbeid innen denne typen håndverk er av like høy kvalitet som det beste i god Andes-tradisjon. Chimú-folket snakket mochik. På museet til Señor del Sipán ble jeg fortalt at man kunne bli undervist i mochik i Chiclayo. Dette stemmer nok. Men guiden i Chan Chan sa at man kun hadde tilgang til løse ord i mochik. Man mangler informasjon om uttale og grammatikk. Opphavet til språket er usikkert. Mochik ble anvendt i Nord-Peru helt til utpå 1800-tallet. Av de spanske conquistadorene ble mochica regnet som det vanlige språket i området – sidestilt med quechua og aymara (brukt i høylandet). Mochenes språk anses for å være et språkisolat. Dette er altså et språk der man ikke har klart å påvise slektskap med noe annet språk i verden. Mochene utviklet aldri noe skriftsystem for språket sitt, men noen mener at mochene benyttet en form for knuteskrift (quipu på spansk) når man skulle bokføre hendelser. Moche-kulturen dominerte Stillehavskysten i Nord-Peru i tiden mellom 100-700 e.Kr. På den samme tiden dominerte nazca-kulturen i sør. Når man i dag besøker Chan Chan, kan man overvære et område som dekker over 18 kvadratkilometer. Før inkluderte byen ti store kvarterer. Kvarterene var rektangulære i sin form, og rundt kvarterene var det reist yttermurer på opptil ni meters høyde. Murene var laget av soltørket leire. Innenfor kvarterene til bymurene finnes det rester av oppbevaringssteder, hus, gravplasser og tempelplattformer. Noen steder finner man ulike utsmykninger og freskomalerier. Man finner også rester av hellige, terrasseformede plattformer (huacas på spansk). Utgravninger i nyere tid har brakt for dagen store mengder keramikk, gull, sølv og kobber. På slutten av 1500-tallet fant spanjolene gull i gravene til en verdi av over 300 millioner kroner. I Chan Chan kan man finne tilbake til historiens puls og rytme – og kjenne tyngden av historien og vår egen letthet som mennesker på denne underlige planeten … Selv har jeg vært i Chan Chan to ganger før, og det var spennende å ta med Amanda dit. Hun ble fascinert, og vi vil uten tvil jakte videre på Perus historieViajando en Perú, se puede descubrir una infinidad de lugares, tanto famosos como menos conocidos. Estos lugares pueden ser misteriosos y tener sus historias ocultas. Es fácil sentirse impresionado por lo que uno puede encontrar en su camino en Perú como turista. Machu Picchu es el complejo arqueológico más famoso, pero hay una gran cantidad de otros sitios históricos asombrosos, ¡y uno de estos es Chan Chan! ¡Esta es la ciudad de adobe más grande y mejor conservada del mundo! En las grandes ruinas del sitio se esconden una gran cantidad de historias contadas – y no contadas – sobre la fascinante cultura Chimú. La cultura Chimú fue la cultura que sustituyó a la era del pueblo Sicán en el Perú. Uno puede encontrar un sinfín de detalles que son testigos de historias, destinos, muertes, tradiciones, victorias y pérdidas, y poderosos restos de vidas vividas. Chan Chan fue una ciudad que se construyó entre 1000 y 1476 después de Cristo – y se supone que vivió más o menos 25.000-30.000 personas en el área urbana. Chan Chan fue en realidad uno de los asentamientos urbanos precolombinos más grandes de América del Sur, y la ciudad tenía el estatus de capital del reino Chimú. Chan Chan era también el nombre de un estado que comprendía áreas desde Lima hasta la parte tropical del Ecuador. En otras palabras, Chan Chan era un imperio muy grande y extenso. A diferencia de las ciudades europeas que surgieron en el contexto de la revolución industrial, las ciudades andinas se desarrollaron como lo hizo Chan Chan. Chan Chan fue así el principal ejemplo de desarrollo urbano. El crecimiento de la ciudad estuvo ligado a las ceremonias religiosas, los centros administrativos, los recintos militares y la producción de artesanías. La ciudad es reconocida como Patrimonio de la Humanidad por la UNESCO. Entre otras cosas, Chan Chan exhibe algunos de los restos arqueológicos más destacados de Perú y, en muchos sentidos, el lugar sigue siendo un gran misterio para los científicos. Otros grandes descubrimientos a la par de Chan Chan son Pachacamac, Wari y Sacsayhuamán. En un contexto europeo, como se mencionó, muchas personas saben sobre el Imperio Inca y los indios incas. El pueblo chimú, el pueblo moche y el pueblo sicán son probablemente menos conocidos en Europa. Sin embargo, cuando uno quiere conocer el norte del Perú, es fundamental conocer más sobre estos pueblos. Quizás a muchos les sorprenda la enorme influencia que tuvieron y tienen estos pueblos en la sociedad peruana. El reino Chimú fue una de las formaciones estatales más grandes que existieron antes del período Inca en el Perú. El reino de los Chimús fue, por lo tanto, un precursor del imperio Inca, y el pueblo Chimú constituyó el último grupo independiente antes de que Chan Chan fuera conquistado por los Incas en los años 1465 a 1470. Los chimúes eran arquitectos y buenos artesanos. Hicieron mucha cerámica negra, y puedes ver esto en varios museos. Los conocedores y arqueólogos tienden a percibir esta cerámica como de peor calidad que la cerámica elaborada por el pueblo Mochica. Sin embargo, el pueblo Chimú se destacó en el arte textil y la orfebrería, y su trabajo en este tipo de artesanía es de la misma calidad que los mejores de la tradición andina. El pueblo chimú hablaba mochik. En el museo del Señor del Sipán me dijeron que en Chiclayo se podía enseñar mochik. Esto es probablemente correcto. Pero el guía en Chan Chan dijo que solo se tiene acceso a palabras sueltas en mochik. Falta información sobre pronunciación y gramática. El origen de la lengua es incierto. Mochik se usó en el norte de Perú hasta finales del siglo XIX. Por los conquistadores españoles, el mochic era considerado el idioma común de la zona, junto con el quechua y el aymara (utilizados en las tierras altas). El idioma mochik se considera un idioma aislado. Se trata por lo tanto de una lengua en la que no ha sido posible demostrar parentesco con ninguna otra lengua del mundo. Los Moche nunca desarrollaron un sistema de escritura para su idioma, pero algunos creen que los Moche usaban una forma de escritura con nudos cuando registraban eventos. La cultura Moche dominó la costa del Pacífico del norte de Perú en el período comprendido entre 100-700 después de Cristo. Al mismo tiempo, la cultura Nazca dominaba en el sur. Cuando uno visita Chan Chan hoy, puede presenciar un área que cubre más de 18 kilómetros cuadrados. Antes, la ciudad incluía diez grandes barrios. Los barrios tenían forma rectangular y se construyeron muros exteriores de hasta nueve metros de altura alrededor de los barrios. Las paredes estaban hechas de adobe seco. Dentro de los barrios de las murallas de la ciudad hay restos de lugares de almacenes, casas, cementerios y plataformas del templo. En algunos lugares se pueden encontrar diversas decoraciones y frescos. También se encuentran restos de andenes sagrados en terrazas (huacas). Las excavaciones en los últimos tiempos han sacado a la luz grandes cantidades de cerámica, oro, plata y cobre. A finales del siglo XVI, los españoles encontraron oro en las tumbas por el valor de más de 300 millones de coronas noruegas. En Chan Chan puedes sentir el pulso y el ritmo de la historia, y también sentir el peso de la historia y nuestra propia ligereza como personas en este planeta … Yo mismo he estado en Chan Chan dos veces antes, y fue emocionante llevar a Amanda a Chan Chan. Quedó fascinada y sin duda seguiremos descubriendo más sobre la historia del Perú.

Similar Posts

Legg igjen en kommentar