Pisac

Mens vi pakker kofferten …Mientras hacemos las maletas …
Amanda og jeg har nå begynt å tenke på hva vi skal ha i kofferten. Vi reiser kun med håndbagasje, for en stor koffert i tillegg til håndbagasje er både dyrt – og tungvint – når man skal forflytte seg. Du skal få lese mer om kofferter i denne teksten senere. Og ja, vi skal forflytte oss fra mange ulike steder. Det er jo viktig at Amanda får sett så mye som mulig. I tillegg er det noen av stedene jeg ikke har sett selv. Vi skal virkelig ut på eventyr … I morgen vil jeg presentere reiseruta for dere. Vil du se den? 😊Amanda har dette året studert på en høyskole langt hjemmefra, og av den grunn har vi ikke fått sett hverandre så ofte som vi kunne ønske oss. Derfor blir dette en ekte mor-datter-tur, der vi kan få tid til å ta alle de samtalene vi ikke har fått tatt i løpet av året – og le av alle de tingene vi vanligvis ville ha ledd av. Vi er gode til å le sammen, og det er viktig! Man kan le av den minste ting – også når man er både trøtt og sulten. 😊Mens vi venter på at den lille kofferten skal fylles og at vi skal bli helt reiseklare, vil jeg fortsette å lade opp til avreisen. I går nevnte jeg avslutningsvis at videoen fra Pisac (nederst i gårsdagens blogg), skjuler en særegen historie. Den historien tenkte jeg at jeg kunne komme litt nærmere inn på nå. Blir du med til Pisac i Valle Sagrado?Amanda y yo ahora hemos comenzado a pensar en lo que vamos a poner en la maleta. Solo viajamos con equipaje de mano, porque una maleta grande genera fácilmente complicaciones a la hora de moverse. Vas a poder leer más sobre maletas más adelante en este texto. Y sí, nos vamos a traslader de un lugar a otro varias veces. Es importante que Amanda vea lo más posible en este viaje. Además, algunos de los lugares no he visto yo tampoco. Realmente nos vamos de aventura … Mañana les presentaré la ruta del viaje. ¿Quieres verla? 😊Amanda ha estudiado en una universidad lejos de casa este año y, por lo tanto, no nos hemos visto tan a menudo como nos gustaría. Por eso, este será un verdadero viaje de madre e hija, donde podemos tener tiempo para tener todas las conversaciones que no pudimos tener durante el año, y reírnos de todas las cosas de las que normalmente nos habríamos reído. Somos buenas para reírnos juntas, ¡y eso es importante! Puedes reírte de las cosas más pequeñas, incluso cuando estás cansada y hambrienta. 😊Mientras esperamos que se llene la maleta pequeña, seguiré contando historias hasta la salida. Ayer mencioné que el video de Pisac (que está al final del blog de ayer) esconde una historia peculiar. Pensé que podría entrar en esa historia un poco más ahora. ¿Nos sigues a Pisac en Valle Sagrado?
På reise til Pisac – døren inn til den hellige dalenDe viaje a Pisac – la puerta del Valle Sagrado
I juni 2022 tok Oscar og jeg lokalbussen fra Cuszo i retning Pisac. Det er en svært rimelig reisemåte å ta buss, og den 33 kilometer lange reisen ned mot Pisac fra Cuszco by er fin. Jeg har for lengst lagt av meg den redselen jeg før hadde for å kjøre i litt skranglete busser på fjellveier. Det nytter ikke å ferdes i Peru med angst for akkurat det. Jeg lar meg derfor ristes i enhver type buss i Peru nå, og bussturen mot Pisac er intet unntak. For meg framstod Pisac nærmest som en liten åpenbaring. Cuzco by er jo selve høydepunktet av alle høydepunkt – men jeg ble tatt av sjarmen som den lille byen Pisac rommer. Byen er kjent for å være selve døren inn til den hellige dalen – Valle Sagrado. For øvrig framstod byen som søvnig og stille, men samtidig svært sjarmerende. Pisac er kjent for sitt flotte kunst- og håndverksmarked – og man finner dette markedet til venstre for Plaza de Armas (litt oppe i bakken). Slike markeder er små paradis for meg som elsker duker og tekstiler – og jeg tipper Amanda vil si seg enig. Jeg betaler langt fra «peruansk pris» om ikke Oscar vokter kjøpsprosessen, men sånn er skjebnen til en gringa. Pisac er i tillegg kjent for å være et åndelig tilfluktssted – og åndelig er et viktig stikkord i beskrivelsen av det som hendte med oss da vi var i Pisac i juni 2022.En junio de 2022, Oscar y yo tomamos el bus local desde Cuszo con dirección a Pisac. Es una forma muy económica viajar en autobús, y el viaje de 33 kilómetros hacia Pisac desde la ciudad de Cuzco es bonito. Hace tiempo que dejé de lado el miedo que tenía a conducir en autobuses un poco destartalados por caminos en las montañas. No sirve de nada viajar en Perú con ansiedad de este tipo. Por lo tanto, ahora me dejo «sacudir» en cualquier tipo de bus en Perú, y el viaje en bus a Pisac no es una excepción. Para mí, Pisac apareció casi como una pequeña revelación. La ciudad de Cuzco es el punto culminante de todos los puntos destacados, pero me cautivó el encanto que tiene el pequeño pueblo de Pisac. La ciudad es conocida por ser la puerta misma del Valle Sagrado. Por lo demás, el pueblo parecía somnoliento y tranquilo, pero al mismo tiempo muy encantador. Pisac es conocido por su maravilloso mercado de artesanías, y puedes encontrar este mercado a la izquierda de la Plaza de Armas. Estos mercados son pequeños paraísos para mí, que ama los manteles y los textiles, y supongo que Amanda estará de acuerdo. Estoy lejos de pagar «precio peruano», si Oscar no custodia el proceso de compra, pero tal es el destino de una gringa. Pisac también es conocido por ser un retiro espiritual, y espiritual es una palabra clave importante para describir lo que nos sucedió cuando estuvimos en Pisac en junio de 2022.
Hvorfor skulle vi dra til Pisac?¿Por qué queríamos viajar a Pisac?
Bakgrunnen til at vi skulle dra til Pisac denne junidagen i fjor, var at Oscar skulle avslutte et arbeid med en musikkvideo. Den siste biten av videoen skulle tas opp i Pisac. Den grunnleggende ideen var at musikerne skulle være ikledt penklær og spille et sted i Pisac. Vi skulle møte to personer – en far og en sønn, Joel og Joel – som Oscar kjente og som jeg aldri hadde møtt før. Straks disse to mennene møtte oss på en kafé i nærheten av Plaza de Armas, skjedde det noe spennende i hodet til Oscar … En helt annen idé begynte å ta form. Inspirasjonen som slo ned i ham gjennom å se faren Joel, kalt Tayta, og hans sønn, var spontan og sterk. Tayta var en eldre mann på rundt 70 år. Han hadde forlatt en karriere i politiet da han var rundt tretti år, og etter det hadde han hengitt seg til åndelige sysler og spirituell utøvelse. Han var en fullverdig sjaman, og det kunne vi formelig kjenne gjennom hans enkle, men sterke, tilstedeværelse. Oscar endret der og da sin idé om musikkvideoen. Framfor at det skulle være en dresskledt innspilling, skulle det heller bli en seremoni ved en lagune høyt oppe i ruinene i Pisac. Ideen tok form mens vi pratet videre på kaféen. Vi ville egentlig trå til verket straks, men kameramannen drøyde med å komme. Dermed bestemte vi oss for å dra med Tayta og Joel til Taytas ringe bolig – og så heller ta innspillingen to dager senere. Vi tilbrakte en spesiell kveld hos sjamanen Taya. Vi ble vist gjenstander og spesielle plater som ble brukt i ulike seremonier. De tre spilte sammen mens jeg lyttet. Hunden til den eldre mannen lyttet også. Den rullet seg sammen til en ball og fant helt roen. Aller helst ville den ligge på fanget mitt, og det fikk den lov til. Så der satt vi fire menneskene – og hunden – i Pisac – med fløytespill og musikk, en sol som gikk ned over de gylne fjellene – og en spennende avtale i vente om et flott, musikalsk ritual. Vi var forventningsfulle og glade. Vi opplevde at vi hadde delt noen magiske øyeblikk.La razón por la que íbamos a Pisac este día de junio del año pasado era que Oscar iba a terminar u ntrabajo con un video musical. La última parte del video iba a ser filmada en Pisac. La idea básica era que los músicos debían vestirse con ropa elegante y tocar en algún lugar de Pisac. Íbamos a conocer a dos personas – un padre y un hijo, Joel y Joel – a quienes Oscar conocía y que yo nunca había visto antes. Tan pronto como estos dos hombres nos conocieron en un café cerca de la Plaza de Armas, algo emocionante sucedió en la mente de Oscar … Una idea completamente diferente comenzó a tomar forma. La inspiración que lo golpeó al ver al padre Joel, llamado Tayta, y su hijo, fue espontánea y fuerte. Tayta era un anciano de unos 70 años. Había dejado una carrera en la policía cuando tenía alrededor de treinta años, y después de eso se dedicó a actividades espirituales y práctica espiritual. Era un chamán de verdad, y literalmente podíamos sentir eso a través de su presencia sencilla, pero fuerte. Oscar cambiaba su idea sobre el video musical en este momento. En lugar de ser una grabación con traje, sería más bien una ceremonia en una laguna en lo alto de las ruinas incas de Pisac. La idea tomó forma mientras seguíamos charlando en el café. Teníamos muchas ganas de ponernos manos a la obra de inmediato, pero el camarógrafo se retrasó en llegar. Así que decidimos ir con Tayta y Joel a la humilde casa de Tayta, y luego hacer la grabación dos días después. Pasamos una velada especial con el chamán Tayta. Nos mostró objetos y platos especiales utilizados en diversas ceremonias. Los tres tocaron juntos mientras yo escuchaba. El perro del Tayta también escuchó. Se acurrucó y se calmó por completo. Sobre todo, quería acostarse en mi regazo, y se le permitió hacerlo. Así nos quedamos sentados, las cuatro personas – y el perro – en Pisac – con quena, canto y guitarra, una puesta de sol sobre las montañas doradas – y un emocionante acuerdo esperando un gran ritual musical. Estábamos ilusionados y felices. Sentimos que habíamos compartido algunos momentos mágicos.
Butikken i PisacLa tienda en Pisac
Både før og etter bekjentskapet med Tayta og sønnen, besøkte vi butikken i Pisac med utsalg av produkter laget av urbefolkning i jungelen. Her ble det også spilt musikk og danset. Vi ble budt forskjellig drikke, og vi kjøpte inn litt mat som vi delte med dem. For meg var dette besøket også en underlig og fin sammenkomst. Disse som var i butikken, kjente Tayta godt, og for dem var han som en åndelig veileder. Vi fortalte dem at vi skulle spille inn en musikkvideo om kort tid med ham. Så dro vi tilbake til Cuszco – helt intetanende om hva skjebnen hadde i vente for oss …Tanto antes como después de conocer a Tayta y su hijo, visitamos la tienda en Pisac que vende productos hechos por indígenas en la selva. Allí también se tocaba música y baile. Nos ofrecieron varias bebidas y compramos algo de comida que compartimos con ellos. Para mí, esta visita también fue un encuentro extraño y agradable. Toda la gente en la tienda conocía bien a Tayta, y para ellos Tayta era como un guía espiritual. Les dijimos que íbamos a grabar un video musical con él en breve. Luego volvimos a Cuzco, completamente inconscientes de lo que el destino nos guardaba …
Tilbake igjen i PisacDe regreso en Pisac
To dager senere var vi på plass i Pisac. Klokka var ett – og vi skulle møtes klokka to. Vi ventet på melding fra mennene, og på bekreftelse om at kameramannen var på vei. Så får vi meldingen som snur alt på hodet. Tayta hadde fått et hjerteinfarkt, og han var død. Vi ble slått i senk. Var Tayta virkelig død? Hvordan kunne det skje så fort? Han var så levende for 48 timer siden. Ingen visste at mannen var syk, og nå var han plutselig død – og han var underveis til Lima med fly der familien ventet på hans legeme.Dos días después llegamos a Pisac. Era la una en el día, y se suponía que nos encontraríamos a las dos. Estuvimos esperando un mensaje de Tayta y la confirmación de que el camarógrafo estaba en camino. Pero de repente recibimos el mensaje que pone todo patas arriba. Tayta había sufrido un infarto y estaba muerto. Nos sentimos totalmente derribados. ¿Tayta estaba muerto? ¿Cómo pudo suceder tan rápido? Estaba tan vivo hace 48 horas. Nadie sabía que el hombre estaba enfermo, y ahora estaba repentinamente muerto, y estaba a bordo de un avión camino a Lima donde su familia esperaba su cuerpo.
Vi overleverer dødsbudskapetEntregamos el mensaje de la muerte
Oscar, som kjente resten av familien til Tayta, ble helt satt ut av denne beskjeden. Jeg ble også fryktelig trist selv om jeg jo ikke kjente mannen godt. Vi ville så gjerne ha laget en fin video, og vi ville jo så gjerne se denne karismatiske, vitale mannen leve videre til glede for så mange. Men slik gikk det ikke. Vi bestemte oss for å oppsøke butikken igjen. Der var det ingen som hadde hørt om dødsfallet, så underlig nok ble det Oscar og meg, to besøkende, som formidlet denne triste nyheten. Alle ble opprørte og sjokkerte. Spontant ble det organisert en minnestund for Tayta – med musikk, ord, dans og sang – til ære for den hellige sjamanen og åndelige veilederen. Ettermiddagen ble fin, men med sorg og i en underlig stemning vendte vi tilbake til Cuzco.Oscar, que conocía al resto de la familia de Tayta, quedó completamente desconcertado con este mensaje. Yo también estaba terriblemente triste, aunque no conocía bien al hombre. Nos hubiera gustado mucho haber hecho un buen video, y nos hubiera gustado ver vivir a este hombre carismático y vital para alegrar la vida de tantas personas. Pero no salió de esa manera. Decidimos visitar la tienda de nuevo. Nadie allí había oído hablar de su muerte, por lo que extrañamente fuimos Oscar y yo, dos visitantes, quienes transmitimos esta triste noticia. Todos estaban tristes y conmocionados. Espontáneamente, se organizó un servicio conmemorativo de Tayta – con música, palabras, danza y canto – en honor del santo chamán y guía espiritual. La tarde fue agradable, pero con tristeza y un humor extraño regresamos a Cuzco.
Var dette vårt siste møte med Tayta?¿Fue este nuestro último encuentro con Tayta?
Skjebnen byr ofte på underlige hendelser og sammentreff. Nå var tiden for oss kommet til at vi skulle vende tilbake til Lima for å ta flyet hjem til Norge. Vi måtte imidlertid hente koffertene våre, for de var blitt igjen i Lima. Som nevnt skal Amanda og jeg reise med håndbagasje av en grunn. Det er nemlig slitsomt å reise rundt med store kofferter i Peru. Lima er en gigantisk by, og Oscar kjenner mange mennesker der. Men tilfeldighetens spill ville ha det til at koffertene våre lå lagret nettopp hos svigersønnen til Tayta! Like før vi ankom Lima, hadde også liket til Tayta ankommet deres hjem. Så da vi kom for å hente koffertene, var huset fullt av mennesker som sørget over Taytas bortgang. Jeg, som aldri hadde vært i en peruansk begravelse før, ble både paff og litt nysgjerrig. Hvordan foregikk en begravelse her? Alle var veldig triste. Folk gråt høylytt, og jeg forstod at liket lå inne i kisten og at man kunne se den døde. I Norge gjemmer man bort den døde like etter dødsøyeblikket. Døden skal vi jo ikke se … Gjennom denne raske forskyvningen av døden oppstår det i mine øyne en fremmedgjøring – ikke bare i forhold til vår egen død, men også til vårt eget liv. I Peru tar man farvel på en annen måte enn det man gjør i Norge. Her har vi i mine øyne mye å lære. Midt i alt dette trengte vi våre kofferter, men det var vanskelig å komme med sånne trivielle spørsmål i disse omstendighetene. Huset var fullt av mennesker og følelser. Vi bestemte oss derfor å vende tilbake for å hente koffertene våre den påfølgende dagen – som også var dagen for selve hjemreisen.El destino a menudo ofrece coincidencias y eventos extraños. Ahora había llegado el momento de regresar a Lima para tomar el avión de regreso a Noruega. Sin embargo, tuvimos que recoger nuestras maletas, porque se las habíamos dejado en Lima. Como se mencionó, Amanda y yo viajaremos con equipaje de mano por una razón: Es agotador viajar con maletas grandes en Perú. Lima es una ciudad gigantesca, y Oscar conoce a mucha gente allí. ¡Pero el juego de azar quiso que nuestras maletas fueran almacenadas precisamente en la casa del yerno de Tayta! Justo antes de que llegáramos a Lima, el cuerpo de Tayta también había llegado a su casa. Entonces, cuando llegamos a recoger las maletas, la casa estaba llena de gente que lloraba la muerte de Tayta. Yo, que nunca antes había estado en un funeral peruano, estaba atónita y un poco curiosa. ¿Cómo tuvo lugar un funeral aquí? Todos estaban muy tristes. La gente lloraba a gritos, y entendí que el cuerpo estaba dentro del ataúd y que se podía ver. En Noruega, los muertos se esconden poco después del momento de la muerte. Después de todo, se supone que no debemos ver la muerte … A través de este rápido desplazamiento de la muerte, a mis ojos, surge una alienación, no solo en relación con nuestra propia muerte, sino también con nuestra propia vida. En Perú, te despides de una manera diferente a como lo haces en Noruega. Aquí, a mis ojos, tenemos mucho que aprender. En medio de todo esto, necesitábamos nuestras maletas, pero era difícil pensar en preguntas tan triviales en estas circunstancias. La casa estaba llena de gente y emociones. Por lo tanto, decidimos volver a recoger nuestras maletas al día siguiente, que también era el día del viaje a casa.
Fra sorg til gledeDe dolor a alegría
Den neste dagen vi kom hjem til familien til Tayta, var gledens dag kommet. De sa «fly høyt», og de danset, spiste og sang. For meg var alt dette nytt. Skulle begravelsen vare i to dager? Var sorgen gått over til glede? I tillegg fikk jeg – for andre gang i mitt liv – se en død person. De to døde menneskene jeg har sett i livet mitt så langt, er min avdøde mann – og Tayta. Begge to er skrevet inn i historien. En stor mann hadde forlatt Pachamama denne dagen, men vi visste at Tayta, han flyr høyt …Al día siguiente, cuando llegamos a casa de la familia de Tayta, había llegado el día de la alegría. Dijeron «vuela alto», y bailaron, comieron y cantaron. Para mí todo esto era nuevo. ¿Se suponía que el funeral duraría dos días? ¿Se había convertido la tristeza en alegría? Además, yo, por segunda vez en mi vida, vi a una persona muerta. Las dos personas muertas que he visto en mi vida hasta ahora son mi difunto esposo y Tayta. Ambos están escritos en la historia. Un grandullón se había ido de la Pachamama ese día, pero sabíamos que Tayta, vuela alto…
Fra et butikksbesøk til en begravelseDe una visita a una tienda a un funeral
Denne vesle anekdoten var et eksempel på historier som vokste fram på vår vei i løpet av reisen vår i fjor. Reiser rommer så mange slike små historier og fortellinger. Ved første øyekast kan de kanskje synes trivielle og hverdagslige. Men mange av historiene blir stående – og man vokser sammen med disse historiene man samler seg. Historier må man ta vare på; man må lære av historiene og fortelle dem på nytt. Historier blir ikke nødvendigvis «sanne». De endrer seg med tidens gang og tankenes sprang. Det handler ofte mer om hvordan vi husker historiene vi selv er med i – og hvordan vi skaper disse historiene og fletter dem inn i våre liv. Jeg vil aldri glemme Tayta, hans karisma, hans sang, hans glede over å skulle bli med på musikkvideoen – og hans død og begravelse. To-tre dager med et menneske i Cuzco og i Lima ble til en fortelling, og dette blir igjen til innledningen for en ny reise på de samme breddegradene. Peru: gi oss av dine fortellinger. Vi vil leve med dem og inni dem. Vi vil være en del av alt det du – Pachamama – kan gi oss. Leve Tayta! Leve Peru! Leve Pachamama!Esta pequeña anécdota fue un ejemplo de las historias que se nos cruzaron durante nuestro viaje el año pasado. Los viajes contienen muchas de esas pequeñas historias y narraciones. A primera vista, pueden parecer triviales y cotidianos. Pero muchas de las historias permanecen, y creces junto con estas historias que guardas. Hay que cuidar las historias; uno debe aprender de las historias y volver a contarlas. Las historias no necesariamente se vuelven «verdaderas». Cambian con el paso del tiempo y el salto del pensamiento. A menudo se trata más de cómo recordamos las historias de las que somos parte, y cómo creamos estas historias y las tejemos en nuestras vidas. Nunca olvidaré a Tayta, su carisma, su canto, su alegría por estar en el video musical, y su muerte y su funeral. Dos o tres días con una persona en Cuzco y en Lima convertidos en historia, y ésta vuelve a ser la introducción a un nuevo viaje por las mismas latitudes. Perú: cuéntanos tus historias. Queremos vivir con ellas y dentro de ellas. Queremos ser parte de todo lo que tú – Pachamama – nos puedas dar. ¡Viva Tayta! ¡Viva el Perú! ¡Viva la Pachamama!
Hvordan gikk det med musikkvideoen?¿Cómo fue con el video musical?
Oscars inspirasjon etter møtet med Tayta var sterk og levende. Han ville så gjerne la Tayta være en sentral person i videoen – og vise et ritual fra fjellene og inkaruinene høyt oppe i det magiske Pisac … Ideen var nydelig – og det kunne ha blitt slik. Men det ble aldri slik. Likevel ble videoen produsert – og resultatet er fantastisk. Tayta fikk ikke en så sentral rolle som tenkt, men videoen er vakker og energisk – og om du ser godt etter, så finner du en kraftfull mann helt på slutten av videoen. Og hvem tror du det er? Jo da, det er: Tayta selv. Se videoen! Se «El orgullo peruano» her:La inspiración de Oscar después de conocer a Tayta fue fuerte y viva. Quería tanto que Tayta fuera la persona central en el video, y mostrar un ritual de las montañas y las ruinas incas en lo alto del mágico Pisac … La idea era hermosa, y podría haber salido así. Pero nunca resultó de esa manera. Sin embargo, se produjo el video, y el resultado es fantástico. Tayta no obtuvo un papel tan central como se pensó, pero el video es hermoso y enérgico, y si miras con cuidado, encontrarás a un hombre poderoso al final del video. ¿Y quién crees que es? Sí, lo es: el mismo Tayta. ¡Ver el vídeo! Mira «El orgullo peruano» aquí:

Similar Posts

Legg igjen en kommentar