Reisebrev: El Yaku …

AvCecilie Lønn19. mars 2023

Det å kunne få muligheten til å reise er i mine øyne en av livets store gaver. En slik stor gave har nettopp blitt meg forunt, for jeg har vært så heldig at jeg har kunnet tilbringe en måned i det mangfoldige, varierte landet Peru. Det å være på reise inviterer til refleksjoner både i forkant og underveis på reisen – men ikke minst inviterer en reise til å tenke over ens eget liv (og andres) i etterkant av en reise. Nettopp nå befinner jeg meg i denne fasen som følger i kjølvannet av en reise. Det er to dager siden jeg landet i Norge, men jeg føler fortsatt at en del av Peru sitter igjen i kroppen. Deler av hjernen min henger igjen i dette landet som alltid har noe mer og noe annet å by på i tillegg til det man allerede har sett. Jeg går og tenker på menneskene jeg har møtt der og blitt glad i; jeg har ennå smaken av maten i ganen, og musikken vil ikke slippe taket. Samtidig kjenner jeg at jeg er hjemme nå. Men det å komme hjem etter en måneds fravær fra egne, vante omgivelser, gir også muligheten til å se sitt eget velvante trav med andre øyne. Noen opplevelser blir sterkere og mer til stede enn andre. Det er så underlig. Jeg legger for eksempel ekstra godt merke til fuglesangen vi er omgitt av akkurat nå. Det er jo den samme, gamle sangen jeg har hørt hver eneste vår i hele mitt liv. Så sterk og tydelig den er! Den kan føles, kjennes, ja, man kan liksom nesten berøre sangen. I tillegg har det helt særegne marslyset sin egen virkning på kroppen. Det er dette uforliknelige lyset i Norge som forteller deg noe helt spesielt. Man står nå midt mellom to sterke årstider: vinteren og våren. Vinteren kjemper for å ikke slippe taket, og den prøver å vise sin makt ved å dynge på med snø når de fleste føler seg mer enn mettet på den typen værfenomen. Våren på sin side hvisker med sin lyse, yndige og litt syrlige stemme at den snart vil komme, men ikke ennå … vent bare litt … Likevel er våren der, for lyset vibrerer og går over i rosa, grått og blått når man minst forventer det. Luften er dessuten formelig dynket med en særegen lukt, og denne eimen kan mystisk nok ikke tilbakeføres til noe man kan se eller ta på. Den hviler kun i luften som et forvarsel om at noe snart vil skje. Men verken vår eller vinter er dominerende. Man er midt imellom – og slik er det i Norge. Jeg vil påstå at vi nesten kunne ha hatt åtte årstider, og hver årstid kunne ha blitt skildret med sine egne drømmerier og eventyr. Slik elsker jeg Norge, og dette fyller kroppen min og sjelen min når jeg puster inn tanken på at jeg er hjemme igjen. Men samtidig, hele tiden dette samtidig, så har jeg Peru i kroppen og i hjertet. For det jeg har opplevd har vært så nært, så vart og så fint. Det har vært møter med mennesker og mat, musikk og bevegelse, sol og regn, lys og mørke, flom og katastrofe, latter og håp – og mismot og gru, for å nevne kun noe. Alt sammen har festet seg i meg som erfaringer og minner, drømmer og lyster, ja, nesten som en kraft som sier: Jeg må snart tilbake til Peru. Peru drar i meg. Folket trekker i meg. Hvordan kunne jeg forlate landet når folk stod i husene sine og feide ut vann og glodde mot ødelagte fortau og gater? Hvorfor kunne ikke jeg bli igjen og feie sammen med dem og lytte til deres håp og mismot? Hvorfor blir det slik at jeg legger meg inn på hotell når folk mangler vann i husene? Hvem er jeg som skal gjøre det – og til og med nyte det varme vannet i dusjen med sterk stråle? Jeg vil ikke kjenne det vannet de andre ikke kan kjenne, men samtidig lar jeg vannet renne lenge – og jeg klarer ikke å skru av kranen når jeg mener jeg burde gjøre det. Denne dobbeltheten sitter fast i meg. Slik er det å være mellom kulturer – og å gå inn og ut av kulturer. Det gjør vondt og det er godt. Det er viktig og det er sunt. Det river og sliter, og det gjør noe med meg hele tiden. Det er faktisk dette som i stor grad er med på å forme meg til den jeg er. Det å leve mellom, inni, utenfor og borte fra egen og andres kulturer, utgjør en menneskelig verdi av dimensjoner. Ja, det å kunne få reise i en måned er virkelig en av livets gaver.

Når det er den kalde årstiden her, er det sommer i Peru. Jeg skal hilse og si at det var godt og varmt. Luften var også svært fuktig ettersom vi jo tilfeldigvis var i Peru (i nord) akkurat da landet ble rammet av syklonen Yaku («yaku» betyr «vann» på quechua – og den betegnelsen passer fint. Dette handler nemlig om vann på flere måter). Da vi ankom Peru, ante vi naturligvis ingenting om at syklonen skulle komme, men det tiltrakk vår oppmerksomhet at Stillehavet var varmere enn normalt. I Norge jubler vi når vannet har blitt varmet opp, men i Peru – ved Stillehavet – gir dette grobunn for uro. Det kan være tegn på at noe er i gjære – for eksempel uvær eller regn – eller i verste fall El Niño. Det ble ikke El Niño som kom, men Yaku – og denne syklonen kom for meg på en underlig måte. Sett med norske øyne var det litt «koseregn» utenfor døra i det huset jeg befant meg i 10. mars 2023. Vi var i Pacasmayo i nord-Peru, og jeg ante fred og ingen fare. Jeg satt og jobbet litt på datamaskinen, og ingen kan beskylde meg for å ha konsentrasjonsproblemer. Når jeg jobber, kan jeg sitte konsentrert og uforstyrret om det så skulle være, ja, en syklon, he-he. Det var akkurat det som skjedde. Men etter hvert våknet jeg opp fra min verden. Jeg hørte at Emily på 20 år ga fra seg noen hjertesukk. Jeg hadde registrert henne i sideblikket, men i min verden opplevde jeg det som om hun ryddet og ordnet helt normale saker. Men da hun utbrøt – med et smil – at hun ikke trodde hun kunne få unna vannet, spratt jeg opp. Først da la jeg merke til at det jo rant ned fra taket, langs veggene, ned trappen, direkte ned på gulvet, i bøtter og spann – og at det allerede hadde samlet seg dammer på gulvet. Da jeg også begynte å feie vann sammen med henne, økte regnet på i styrke. Nå begynte regnet å likne på noe hjemlig, men konsekvensene var bare så mye større. Alt vannet samlet seg. Det hadde jo ingen steder å gjøre av seg! Det la seg i pytter som vokste og som etter hvert ble til en jevn dam på gulvet. Bobler ble dannet under malingen og sementen langs gulvet var våt og fæl. Midt i det hele satt en svaksynt onkel oppslukt av en videokonferanse via PC-en. Vannet lå i dammer rundt ham akkurat der jeg ville feie. Mens vannet i mine øyne var på sitt verste – og etter at jeg forgjeves hadde forsøkt å hjelpe naboer med å lage en slags kanal i en steinhard grusvei – sa folk rundt meg: Nei, nå var det like greit å spise litt, for her var det uansett så mye vann. Hva spiste vi? Vi spiste stekt hai og kake! Det var en underlig opplevelse for meg, og ut av dette lærte jeg en del om mentalitet og kulturforskjeller. Hva hadde en nordmann gjort her? Sannsynligvis hadde vi grått eller blitt sinte. Muligens hadde vi skjelt ut en eller annen instans og forsøkt å ringe til «staten». Men i Peru spiser man hai og kake!

Dette var bare en bitteliten anekdote – blant hundrevis av andre små episoder som har gjort inntrykk på meg, og som fortsatt sitter i kroppen min som en varm prikking … Å reise er en gave. Tusen små gaver blir forært – med ulikt innhold og forskjellig smak. Jeg må jobbe litt nå og hente meg inn igjen etter en hektisk måned – men en ting er sikker: Jeg må tilbake til Peru … 😊