Syklonen Yaku i Pacasmayo
AvCecilie Lønn10. mars 2023
Sånn hadde jeg det i Pacasmayo – før vi begynte å feie vann i møtet med syklonen Yaku.
Jeg stortrives i Peru, og jeg elsker å bli kjent med det peruanske folket. Nå har jeg nettopp vært på besøk i Pacasmayo, og da har jeg lært å kjenne nye sider ved peruaneren. Jeg har nemlig opplevd et skikkelig regnvær. Vi som er bosatt i Norge er jo vant til mange typer vær og vind, og vi er langt fra pyser når det gjelder det å tåle at det river og rusker rundt oss. Men en viktig forskjell mellom Peru og Norge er at et hardt regnvær normalt sett ikke ødelegger hus, veier og infrastruktur. Men det kan skje i Peru, og det ble jeg vitne til i natt og i dag.
Regnværet begynte å melde sin ankomst rundt klokka ni eller ti på kvelden. Jeg satt i huset ved stranden der vi var på besøk – og jeg jobbet som sedvanlig litt på PC-en. Først tenkte jeg ikke over at husets datter Emily hadde begynt å feie i en kant av huset. Jeg tenkte det var litt rengjøring på gang. Regnet utenfor dørene og vinduene tok jeg ikke notis av. Hvem bryr seg om litt regn? Det er jo bare kjærkomment for den tørre jorda. Pacasmayo ligger i nord-Peru, og i nord-Peru regner det «aldri». Om det regner, er det bare noen drypp. Om det ikke er noen drypp, så er det snakk om at det må være ulike værfenomen som er på gang. Var det kanskje det fryktede El Niño som meldte sin ankomst?
Etter at det hadde kommet noen tunge hjertesukk fra Emily, ble jeg omsider trukket ut av min egen verden. Jeg ble oppmerksom på at hun stod nokså tafatt, men også litt hjelpeløst smilende, med en kost i den ene hånda. Hun påpekte at hun trodde hun trengte litt hjelp til å få bort vannet som rant. Da så jeg til min store forbauselse at det dryppet vann fra taket, og at vannet rant i strie strømmer på gulvet. Det dryppet hardt ned i utplasserte bøtter og kar, og hun forsøkte å få vannet inn i et lite avlukke hvor det var et sluk på gulvet. Jeg begynte å feie vannet bortover mot området før selve sluket, mens hun feide det videre inn mot sluket. Slik holdt vi på en stund. Det begynte etter hvert å strømme enda striere ned fra glipen mellom takluken og taket, og etter hvert så vi at det hadde lagt seg store dammer på stuegulvet. I tillegg krøp vannet innover mot soverommene, og noen av veggene begynte å få bobler … Så begynte vi å se utenfor huset. Vannet stod høyt – nesten opptil dørkarmen. På plassen utenfor huset hadde det begynt å danne seg en liten «elv», og flere av naboene hakket vilt i den harde, steinete bakken for å forsøke å lede vannet i en slags «kanal» ned mot havet – istedenfor inn i husene. På det tidspunktet striregnet det. Naboer løp rundt omkring. Ingen hadde noe utstyr å låne. Feiekoster, stiger, hakker og spader var ikke å oppdrive. Alle hadde nok med sitt. Vi var kun henvist til å feie etter beste evne med de to kostene vi hadde. Jeg foreslo – på en norsk, naiv måte – at vi jo kunne ringe til de murerne vi hadde snakket med tidligere på dagen. De hadde sikkert litt utstyr … Men av svaret jeg fikk, lærte jeg ettertrykkelig at i en slik situasjon har hver og en nok med sitt eget hus. Man får ikke tak i utstyr i en slik situasjon. Her gjaldt det å ta i bruk det man hadde for hånden. Jeg ante ikke på forhånd at jeg hadde et «feieinstinkt» i meg, men nå oppdaget jeg for alvor at jeg visstnok hadde det. Jeg tenkte bare på at vi måtte feie og feie bort vann, og jeg tittet mot de fuktige veggene og mot vannet som liksom ville krype inn i sement, vegger og alt som var. Nok en gang ble jeg overrasket. Jeg var klissvåt av regnet etter å ha vært ute med naboene, men jeg fortsatt vilt å feie inne. Jeg tenkte: vi må feie, feie, feie … Da sier plutselig Oscar og de andre som er rundt meg: «Nei, nå er det tid for å spare på kreftene. La oss bare sette oss ned. Spis litt and, og ta det litt med ro.» Da kjente jeg: Ok, nå møter en kultur en annen kultur … Er det nå vi skal sitte rolig ned? Jeg klarte ikke straks å lytte til dette rådet. Jeg fortsatte å feie intenst. Men jeg forstod likevel budskapet: Det kommer mer vann. Det nytter ikke. Vi får bare vente og se hva som skjer. Eierne av strandhuset hadde en annen leilighet litt lenger nede i gata, men det var umulig å komme seg ned til det huset nå. Det fikk vi gjøre i morgen … Nokså utmattet over alt regnet som silte ned overalt, fant jeg ut at jeg fikk følge det gode rådet. Jeg ville slappe av litt. Jeg slengte meg ned på en seng – og sovnet helt utslitt …
Tidlig på morgenen våknet jeg. Da hadde det stoppet å regne. Det første vi gjorde før vi knapt fikk sagt «god morgen», var å dra ned til den andre leiligheten. Der stod vannet ca. 10 centimeter på gulvet, og en ny feierunde begynte. Jeg har feid og feid. Jeg har feid vann. Ikke støv og stein, men vann. Etter at vi hadde feid i leiligheten, gikk vi opp på taket for å feie videre der. Da vi følte at vannet var sånn noenlunde feid av gårde, avsluttet vi – slitne og andpustne i den fuktige varmen (med ca. 30 grader i skyggen). Deretter dro vi tilbake til strandhuset for å spise litt. Da var det kjeks, kake, nyslaktet and fra i går og stekt hai med rødløk som stod på menyen. Alle lo og smilte av det som hadde skjedd. Selv om huset hadde fått skader, var det ingen som var nevneverdig opptatt av det. Alle småpratet rolig og krysset fingre for at værmeldingen ikke skulle slå til. Det var nemlig meldt et nytt regnvær senere på dagen. Men det så jo ganske fint ut på himmelen. Overskyet, men ikke med altfor mørke skyer. Vi våget dermed å ta fatt på tilbakeveien til La Esperanza (en kjøretur på cirka to timer). Deler av veien var oversvømmet enkelte steder, og vi måtte ta flere omveier. Ute på Panamerican highway måtte vi krysse et område dekket av vann. Vi tok sjansen – og det gikk akkurat bra. Så kom vi tilbake til La Esperanza, fulle av håp om at feie-eventyret nå var over. Men nå, i skrivende stund, har det begynt å regne igjen … Jeg sender melding til de som bor i strandhuset i Pacasmayo, men jeg har ikke fått svar fra dem. Går de en ny feienatt i møte? Vil veiene og broene i Trujillo oversvømmes av vann? Ingen vet hva som vil skje, men slik ser værmeldingen ut for Pacasmayo akkurat nå:
I en norsk sammenheng er 20 mm regn «ganske mye regn», men en slik vannmengde gjør ikke skade på hus og veier hos oss. Vi i Norge setter oss makelig ned med en kopp te foran peisen i slike situasjoner, vi titter ut av vinduet og tenker på hvor koselig det er å sitte inne. Men når man i Peru opplever den samme regnmengden, blir konsekvensene langt større og regnet bringer med seg mange flere skader og ødeleggelser. Det er snakk om at det er syklonen Yaku som bringer uro og frykt i gatene i nord-Peru i skrivende stund. I skrivende stund sies det at 100 hus har kollapset i det voldsomme regnværet. Her er noen bilder jeg tok fra deg jeg var i Pacasmayo i går og i dag (9. og 10. mars 2023).
Hvis jeg får mulighet til det, vil jeg gjerne kjøpe noen feiekoster i gave til disse nydelige menneskene i Pacasmayo. Men … det regner jo bare hver tiende år … Skal man da tenke at man kan vente litt med å gi feiekoster i gave?
Praktisk nok kan vi bare feie vannet ut av leiligheten og ut i bakgården – der endene står og kakler (og har overlevd syklonen).
Her passer boken Ciencias ambientales – Ecología y desarrollo sostenible – ironisk nok på at vannet ikke renner ned trappen i leiligheten i Pacasmayo. Vil vannet skli ned trappen i natt?
Her finner du en av flere reportasjer om det kraftige regnværet i nord-Peru:
La Libertad: fuertes lluvias inundan calles de Pacasmayo | VIDEO | PERU | EL COMERCIO PERÚ
Hilsen oss i Peru