Cartas de viaje

Reisebrev fra Nicaragua

Skrevet av Cecilie Lønn, september 2005

Da vi ankom León midt på natta fra Costa Rica, var det roen og stillheten som var mest påtakelig og iøynefallende. Leon er ikke en by hvor hvite turister raver rundt om natta, halvfulle og gale. Det er heller ikke et sted med masse diskoteker, nattklubber og natteliv. Klokka elleve faller byen til ro, i hvert fall på overflaten. Noen matboder er i virksomhet, og enkelte kafeer og barer er også åpne. Nattlivet går selvfølgelig også sin gang, men det er ikke dette som setter sitt ytre preg på byen om natta. Om natta sover byen. Den forbereder seg til neste dag. Det vil si: Byen sover hvis det ikke er et eller annet som feires! Og det skjer rett som det er. Helgenene feires trofast, og da begynner de oppskytningen av raketter og fyrverkeri akkurat når norske barn har sin leggetid. Og det fortsetter til langt på natt/morgenkvist.

Når man kjører forbi husrekkene er det vanskelig å forestille seg hvordan husene ser ut inni. For meg var det i hvert fall en overraskelse å komme inn i en del av husene: Det er mye finere inni enn hva man skulle tro, ut i fra hvordan det ser ut på utsiden. Dette har nok å gjøre med at det er lovpålagt å bevare den ytre stuen, eller innganspartiet, i de husene som har spansk kolonistil. Mange fasader ser fattigslige ut, med avskallet maling og et generelt sett slitent ytre. Nå snakker jeg om den delen av byen hvor vi bor, hvor ting har “bra standard”. Men når man altså kommer bakenfor disse fasadene i bydelen hvor vi bor, er standarden helt upåklagelig (i hvert fall ifølge min smak). Det er utrolig høyt under taket, fargene er stilfulle (mye gult kombinert med mørkt treverk), planter og patio er det massevis av, det er god plass til å bevege seg, alle rom har eget bad, og gulvene har keramikkfliser. Det beste av alt er plassen. Alt er ganske romslig. Barna har plass til å løpe rundt, og det er et sted hvor man kan leve, uten redsel for at noe går i stykker eller straks slites. Soverommene er helt enkle – men samtidig mangler man ingenting. For meg er dette en standard man ikke kan klage over. Det underlige er at det faktisk kryper maur overalt, og da ikke bare på kjøkkenet (og inni kjøleskapet). Småinsekter jeg ikke vet hva er, virrer i fleng på keremikkflisene. Ettersom huset har åpen løsning (uten vegger på alle sider, bortsett fra på soverommene), flyr det flaggermus rett som det er gjennom det som utgjør stuene våre. Og på veggene kan du alltid se en eller flere firfirsler. Hvis du legger deg i en hengekøye og titter opp, ser du sikkert halen på en diger leguan, som til forveksling likner en rottehale (men som altså ikke er halen til ei rotte). I patioen kakler det rett som det er et par høns; høns som noen ganger forviller seg inn i “stueområdet” og må “jages” ned igjen i patioen. Disse tingene hører med. Men jeg har avfunnet meg med at det er sånn. Jeg prøver bare å se i en annen retning enn insektene. De er der og jeg er her. Bare se en annen vei. På den måten går det bra.

Når man beveger seg ut på gata, er det befriende å merke at det faktisk, med noen unntak, er trygt i Leon. Leonesere snakker om dette med stolthet i stemmen. Og det har de all grunn til. For en trygg by i latinamerikansk sammenheng, skal du faktisk lete en stund etter. Hovedstaden Managua er totalt forskjellig i så henseende. Der må man vokte hvert et skritt. Men i Leon kan du bevege deg fritt og trygt, hvis du har med deg en sedvanlig form for påpasselighet (slik man må ha når man beveger seg i Oslo, til sammenlikning). En gang kjørte jeg med en drosjesjåfør alene, og jeg syntes at han kjørte i litt mange rare svinger og omveier. Tydeligvis med dårlig skjult engstelse spurte jeg ham forsiktig om at han var klar over at det var til “Farmacia Afrodita” jeg skulle. Han forstod umiddelbart at det fra min side lå en viss engstelse i spørsmålet, dog ikke i veldig sterk grad. Det virket nærmest som om han oppfattet spørsmålet mitt som fornærmende. Hele veien hjem nærmest doserte han for meg om at han overhodet ikke skulle gjøre meg noe, om at her i Leon var det trygt, og skulle jeg mot formodning føle meg utrygg, måtte jeg alltid straks bare be sjåføren om å sette meg av, noe enhver drosjesjåfør da ville respektere. I Leon er det trygt, sa han. Jeg har følt og opplevd at han snakker sant. Men det betyr selvsagt ikke at man skal være naiv. Er man ansvarlig og fornuftig, later alt til å fungere helt uten problemer i byen Leon.

Leoneserne er svært religiøse. Istedenfor natteliv og musikk, blir man om natten vekket av salutter og kanonsalver. Det feires i tide og utide. Helgenfeiringer og festligheter later det til å være nok av. Og da skal det feires, med lyd og med fyrverkeri. Tendensen er ofte at feiringen er særdeles aktiv rundt barnas leggetid. Det knaller og smeller kraftig mellom sju og åtte. Men til og med dette later det til at barna våre har blitt vant til. Men den katolske religionen spiller altså en viktig rolle i folks hverdagsliv. Her i Leon tror jeg det finnes sju-åtte katedraler. Katedraler som, interessant nok, har tunneller i et underjordisk nettverk, og som danner en innbyrdes forbindelsene mellom alle katedralene. Disse tunnellene ble etter sigende bygget i kolonitiden. Hvordan disse tunnellene ble brukt, er ennå ikke blitt helt klart for meg. I dag er tunnellene stengt. Man kan kun se igjenmurte tunnellåpninger i kirkenes kjellerrom.

I tillegg til å være religiøse, er leoneserne kulturelt interesserte. En måte jeg synes dette viser seg på, er at de har gravlagt mange av sine kjente poeter i katedralene. Der har de fått hedersplass – som om de skulle være en eller annen helgen? Men poetene har en høy stilling blant folk; de nyter respekt og folk vet å lage museer og monumenter for å ære sine poeter. Den mest kjente er Ruben Dario; poet som også skulle være kjent for mange nordmenn. Ruben Dario var fra Leon. Han har fått et eget museum her, og han er gravlagt i den mest berømte katedralen i Leon. Jeg har ennå til gode å besøke museet. Men jeg skal snart gjøre det. Noe annet jeg snart vil se, er Myte- og legendemuseet. Leoneserne later til å være levende opptatt av sine egne myter og legender. På en av byens mest anerkjente kafeer (“El Sesteo”) henger det store bilder på veggene som illustrerer de mest kjente legendene.

Leon kan altså absolutt sies å være en by med en levende interesse for kultur. Leon en universitetsby. Universitetet (UNAN) i Leon har mange studenter. Kulturstudier, som tilbyr den spanskundervisningen som jeg nå har hovedansvaret for mens jeg er i Nicaragua, arbeider sammen med universitetet i Leon. Det at byen har mange studenter, setter også sitt preg på gatebildet. Du ser ofte unge mennesker som bærer bøker og kopierte papirer. Du kan se at de er studenter. Og mange har tilgang på utdanning her. Dette betyr riktignok ikke at folk ikke er fattige – for det er de. Og problemet som de møter etterpå er at de har tatt en utdanning det ikke finnes muligheter for å finne jobb innenfor. Et utall leger og advokater jobber med helt andre ting enn utdannelsen deres tilsier. Tidene er fryktelig vanskelige, økonomisk sett. Og lønningene er helt ufattelig lave. Minimumslønnen her er 800 córdobas, og det tilsvarer 300 kroner (nei, jeg har ikke glemt en null). En lærer tjener kanskje 600 kroner eller litt mer, en offentlig polititjenestemann det samme. En taxisjåfør kan kanskje klare 700 kroner, men så jobber han til gjengjeld døgnet rundt. Og med en risiko for at han i løpet av en dag kanskje ikke tjener noe. Dette fordi han må betale en viss sum til personen som eier bilen, i tillegg til bensinen han bruker når han kjører rundt for å ta opp folk. Det er for øvrig lett og greit å være “taxiforbruker” her. Man tar en drojse nesten uansett hvor man skal. Det koster 10 cordobas (3,30 kroner) å kjøre fra sted til sted i Leon, uansett om det er langt eller kort. Men da kan taxien deles med andre som ønsker å sitte på på veien. En drosjetur på en halv times kjøring koster 40 kroner. Og bensinen er ikke billig her, hvis noen skulle forledes til å tro det. Så hverdagen krever sitt for den jevne leoneser og nicaraguaner. Jeg synes ikke alltid det bare er behagelig å komme med dollarene våre; jeg liker ikke alltid å kjenne på hvor løst pengene sitter hos oss, og så snu seg til siden og se mot folk, mot barn, som ikke har mamma eller pappa eller noe å putte i munnen.
En annen vanlig jobb her nede er å jobbe på “kopieringssjappe”. Med alle studentene blir det stort behov for å kunne kopiere. Å kjøpe bøker blir nok for dyrt, derfor kopieres det over en lav sko. Kopieringen er også ganske billig. Og der står de stakkars menneskene, i en uutholdelig varme som stiger opp fra maskinene og kommer inn fra den glohete gata, og kopierer side etter side i en bok du gir dem og som de må kopiere og snu sidene i, etter tur. Å legge ned lokket på kopimaskinen bryr de seg ikke om. Kan det være så bra? Hvor mye disse får betalt for å stå der, dag ut og dag inn, vet jeg ikke. Men det kan jo ikke dreie seg om så mye mer enn minimumslønnen.

Huset vi bor i i Nicaragua

Selv synes vi at vi bor veldig fint. Huset er i spansk kolonistil. Det er veldig høyt under taket, og veldig åpent. Maur som kravler på kjøkkenbenken, i kjøleskapet og “overalt”, firfirsler på veggene, store “iguanas” (store firfirsler, opptil en halv meter lange) oppe under taket, flaggermus om natta inne i “stua” (en gang kræsjet en flaggermus med Patricio…) – det må man bare snu seg bort fra. Stort sett er det veldig fint! Litt kjedelig er det at strømmen og vannet er borte flere timer nesten hver dag. Men da må man ta sine forholdsregler, og fylle badekar og bøtter med vann – og vente til vann og strøm kommer tilbake. Da er det godt man lager maten på gasskomfyr! Uten mat duger heltene ikke.

En liten stemningsrapport fra et Nicaragua uten strøm og vann

Avisartikkel hentet fra La Prensa, 20. september 2005. Skrevet av den nicaraguanske forfatteren Mercedes Gordillo, oversatt av Cecilie Lønn

Ved strømavbrudd

Ved strømavbrudd, hvilke ting kan ikke skje, hvilke ting kan ikke skje ved strømavbrudd…·, var refrenget i en uforglemmelig danserytme, en tropisk rytme av afrikansk opprinnelse, utviklet og folkeliggjort på Cuba, i tretti-, førti- og femtiårene i forrige århundre. Den ble sunget av Toña la Negra med sin spesielle mulattstemme. Det ble danset taktfast i to fjerdedels takt, man ble tatt ved midjen og man dannet uendelige rekker. Danserne reiste glade gjennom byen, smittet av klangen og rytmen.

De stadige strømavbruddene i landet skyldes energimangelen som har oppstått på grunn av de skyhøye oljeprisene; priser som skremmende nok har økt på grunn av etterspørselen til de rikeste landene på denne planeten, og de involverte selskaper og makthavere har ført oss inn i denne situasjonen.

I vårt fattige Nicaragua fører bruddene av strømforsyningen til at landet føres ut i ytterligere fattigdom, med enda mer elendighet i det daglige liv. Og det river med seg de små fremskrittene som har blitt oppnådd etter de ymse regjeringer og diktaturer.
Med strømavbruddene stanser alt. Arbeidet, den urbane rytmen og de ulike strømførte apparater stanser. Som følge av dette råtner kjøttvarer, melk, meieriprodukter, frukt og grønnsaker.

Man kan ikke få kjøpt bensin eller diesel på bensinstasjonene og trafikken sinkes. Supermarkedene kan forvandles til illeluktende steder. Datasystemene faller ned og hindrer all form for informasjonsflyt og transaksjoner. Man kan ikke ta ut penger av bankene eller betale lønninger.

På avstengte steder får varmen en til å svette slik at man blir dehydrert, på grunn av manglende frisk luft frembrakt av vifter og lufteanlegg. Andre steder kan kanskje folk dø av kvelning, infarkt, slag og andre dødelige sykdommer. På sykehusene stopper kirurghandlingen og andre former for behandling, noe som fører til flere døde.

Vi får ikke tak i en kald forfriskning, ei heller kan vi spise en is eller en sorbet. Isfabrikkene stenger dørene sine stilt ovenfor den brennende solen. På flyplassene innstilles flyene, fordi det ikke eksisterer landings- og “takeoff”-signaler for flyene. Mekaniske dører, trapper og heiser som stopper, utsetter folk for stor fare.

Hvis alt dette skjer på dagen, mens sola lyser, kan vi tenke oss hva som skjer i netter uten fullmåne – når det ikke eksisterer noen form for offentlig eller privat belysning. Voldsmenn føler at intet hindrer dem i å gå ut for å rane, røve, voldta eller drepe uskyldige borgere, folk som ikke får sove om natta på grunn av varmen eller summingen fra mygg, mygg som bærer med seg alle slags virus, som for eksempel gir dengue med indre blødninger til følge. Den mørke natten sniker seg frem. Det høres ingen musikk i det fjerne, bare triste ul fra bikkjer, et og annet skrik eller hanens illevarslende gol.

Fabrikker og forretninger som produserer og selger stearinlys er de eneste som trekker fordel av dette. De selger alle sine produkter, til og med røkelsen som er enda dyrere enn stearinlys.
Med strømavbruddene stenger restaurantene og fabrikkene, blant andre, dørene om dagen, og likeså om natta, hvis strømavbruddet er da også. Slik blir tusener automatisk arbeidsledige. På landet stopper vanningen, på meieriene er det vanskelig å lage de sedvanlige ostene. Landets skoger blir nedhogd for å skaffe ved.

Alt dette, og mye mer, kan skje i kjølvannet av strømavbruddene. ·Ved strømavbrudd, hva kan ikke skje, hva kan ikke skje ved strømavbrudd…”, som nevnte danserefreng, ledsaget av rumba, guaracha og son, sier. Vi forvandles til et land i kaos, vi faller nedover mot ruin, mens politikerne i Det Røde Dansehuset fordeler byttet akkompagnert av tropiske rytmer, mens vi fortsetter å betale den dyreste prisen i vår historie.

Å møte “den andre”

Et tema som vel ofte opptar oss, uansett hvor vi reiser i verden, er spørsmålet om forholdet mellom mannen og kvinnen, om familiens funksjon og rolle i samfunnet · og forholdet til likestilling. Vi bærer med oss vår oppfatning av hva likestilling er og bør være, og så sammenligner vi vår oppfatning med det vi synes vi kan forstå og ane av kjønnsrollemønsteret på det stedet hvor vi er. Det at vi sammenligner tror jeg er uunngåelig. Det at vi holder opp vår egen kulturelle modell som et mønster for hvordan ting bør eller ikke bør være, tror jeg ikke er mulig å styre unna. Bevisst eller ubevisst bærer vi vår kultur med oss. Å lese en mer eller mindre fremmed kultur på kulturens egne prinsipper, tror jeg personlig ikke er mulig. Det jeg imidlertid tror er at hvis man selv blir klar over at man er styrt, farget, ja kanskje nærmest “blindet” allerede før man begynner å forsøke å forstå “den andre”, kan det åpne opp for en del interessante perspektiver. Hvis vi erkjenner at vår egen horisont kanskje er snever, tror jeg det kan bidra til at vi kan se en ny kultur på en annen måte. Kanskje da kan ting som i utgangspunktet fortoner seg som noe vanskelig og tøft, forstås på en annen måte og betraktes som noe som kanskje, tross alt, ikke er så verst likevel. Og likeledes kan kanskje noe som for oss virker veldig tiltrekkende og flott, ha en bakside vi kanskje ikke i utgangspunktet evner å forstå rekkevidden av, fordi vi leser ting på overflaten. Med disse tankene i mente, er det jeg forsøker å forstå og lære noe om nicaraguansk kultur og kjønnsrollemønster.

Kjønnsroller i Chile

Men før jeg kommer til Nicaragua, tillater jeg meg å først ta en ·omvei· via Chile. Min måte å møte verden på har, på grunn av min sterke tilknytning til chilensk kultur, blitt mer enn å ·bare· kontrastere møtet med norsk kultur. I de fleste sammenhenger merker jeg at jeg ubevisst lar tankene ta veien om hvordan det er i Chile. Temaet “mannens rolle” i Chile, og mannssjåvinisme eller “machismo” på ·spansk, er et omfattende tema. Jeg er, heldig som jeg er, gift med et kanskje noe atypisk eksemplar av den chilenske mannen. “Machismo· er ikke noe jeg har personlig erfaring med – heldigvis, og det gir jo, tross alt, håp og tro på fremtiden hva gjelder kjønnsrollemønster i Chile. For meg er Patricio en ener, men sannsynligheten for at det finnes flere som tenker som ham må vel sies å være statistisk sett til stede. Den myke, snille og forståelsesfulle mannen, slik vi norske kvinner ofte vil ha menn, er absolutt å oppdrive i Chile. Men samtidig vet jeg at den andre typen klassiske mannsjåvinist, som absolutt ikke ville hatt gode vekstvilkår hos den moderne norske kvinne (vi hadde vel, jevnt over, ikke funnet oss i det), lever i beste velgående i det chilenske samfunnet. Utfordringen for nordmenn på gjennomreise i Chile er vel kanskje at vi rett og slett ikke klarer å få øye på når og hvor mannssjåvinismen gjør seg gjeldende. Ofte dreier det seg i det offentlige rom om ·usynlige· fakter, skjulte strukturer og nedarvede koder som norske øyne ikke har umiddelbar tilgang på. Mange av de tingene jeg opplever at jeg nå kan se og forstå, klarer jeg å se fordi jeg har blitt gjort oppmerksom på det, i den konkrete situasjonen, av Patricio. Hvis mannen for eksempel ved et tilfeldig middagsbesøk du er invitert i sitter ved enden av bordet, ville vel ikke vi umiddelbart tolke dette som et tegn på “machismo”? Vi ville vel for det første ikke tenke over det, og for det andre, hvis vi skulle føle det virket autoritært, ville vi vel tenke at det var tilfeldig. Men tilfeldig er det ikke. Mannen er familiens overhode, og hans naturlige plass – hvis det er snakk om en ekte “macho” mann – er ved bordenden. Hvis kona ikke snakker så mye som ham, er heller ikke det helt tilfeldig. Dette er bare små eksempler i hverdagen. Men livet for øvrig er fullt av sånne små ting, ting vi nordmenn ofte ikke klarer å se, fordi for oss har likhetstanken i stor grad kommet inn under huden på oss (i hvert fall er et sånn vi liker å se på oss selv…), og dette gjør det vanskelig for oss å oppdage at ting ikke er “tilfeldige”. “Machomannen” kan vise seg på flere måter. Det kan selvfølgelig være snakk om en skikkelig tyrann, som hersker, dominerer, skjeller og kjefter, og behandler alt og alle slik han finner det for godt. Men denne typen mann finner man jo dessverre også i Norge. Forskjellen er kanskje at i Chile er det mer legitimt at mannen turer frem, mens det i Norge blir oppfattet som uhørt, urettferdig og noe man bør forsøke å komme seg bort fra. I Chile søker man i større grad å holde det ut · på tross av at skilsmissestatistikken er høy. Men et annet viktig spørsmål · et spørsmål jeg synes vekker triste og såre undertoner: Hvem er det som oppdrar den lille gutten til å bli en stor sjåvinist? Er det ikke nettopp kvinnene selv? For i dette sjåvinistiske samfunnet er jo fortsatt mannen ute på jobb om dagen og kvelden, og da er det jo kvinnen hjemme som i stor grad tar seg av oppdragelsen. Og hvilke verdier er det kvinnen/moren viderefører til sine barn? Hvilke signaler sender hun om hva er mann er og bør være, ettersom så mange vokser opp til å bli solide machomenn? For meg ser dette ut til å være en ond sirkel. Kvinnen må selvfølgelig kjempe sin kamp om sterkere likestilling. Men da må hun også se den viktige rollen hun har som videreformidler av verdier. Kvinnen har, slik jeg ser det, ennå et stykke å gå i så henseende. Det trengs nok en mye sterkere bevisstgjøring omkring forholdet kvinne og mann, og foreldre og barn. Men, når alt dette er sagt, så må det slås fast at Chile likevel er i bevegelse. Det er ikke vanskelig å finne menn som mener at det beste er å dele på husarbeid, ansvar og forpliktelser. Du trenger ikke å lete lenge for å finne en snill, omsorgsfull og forståelsesfull chilener, en som mener at det klassiske machoeksemplaret ikke er en god og forbildeaktig mannsfigur. Så ting er i emning. Men kanskje ligger noe av forsinkelsen hos kvinnen selv (nå kan det hende jeg risikerer å få noen på nakken, men la gå). For i denne sammenhengen er det svært viktig å nevne et annet forhold, og det er kvinnens rolle. For den chilenske kvinnen kan, når hun får de riktige betingelsene og fritt spillerom, oppføre seg like negativt, kontrollerende og herskende som den mest utspekulerte mannssjåvinist! Dette er et forhold som på en måte er “opplest og vedtatt” blant chilenere selv. “Las brujas” – heksene. Kvinner av denne sorten har jeg både personlig erfaring med, i tillegg til at jeg har hørt denne kvinnetypen bli beskrevet av utallige chilenere. Dermed står vi igjen med spørsmålet (som også interessant nok fører oss tilbake til dette med hvordan kvinner oppdrar barna sine) om machokulturen ikke egentlig er et problem vi kun bør relatere til den chilenske mannen. Kanskje er det snarere et generelt samfunnsproblem · en utfordring som gjelder både for små gutter og jenter, og voksne kvinner og menn? Den klassisistiske tankegangen som Chile, slik jeg ser det, lider sterkt under, spiller nok også inn her. Dette er et annet stort tema som også opptar meg, men kanskje skriver jeg mer om dette i en annen sammenheng. Nå tar vi veien over og opp til Nicaragua, i forsøk på forstå litt av manns- og kvinnerollen i dette landet.

Kjønnsroller og familieliv i Nicaragua

Hvis jeg forsøker å se meg selv for kanskje ti år siden, fra den tiden før jeg hadde opplevd å ha så mye nærkontakt med latinamerikansk kultur og språk, mener jeg å huske at jeg nok tenke på ·Latin-Amerika· og ·latinamerikanske kultur· som et mye mer enhetlig begrep. Jeg tror nok jeg hadde en ganske homogen forestilling om ·de latinamerikanske landene·, om ·urbefolkning·, ·fattigdom·, ·kjønnsroller· og så videre · som fortoner seg ganske annerledes i dag, sammenlignet med den gang. Jeg var spent på, før jeg reiste til Nicaragua (for jeg har ikke reist til andre steder enn Chile tidligere), i hvilken grad jeg ville merke forskjeller mellom de latinamerikanske landene Chile og Nicaragua. Jeg må si jeg selv ble overrasket over at forskjellene var så store og merkbare. To tema har for meg utpekt seg, og det ene temaet er fattigdom og måten å være fattig på i Chile og Nicaragua (som jeg vil skrive om senere), og det andre som har overrasket meg er kjønnsrollemønsteret.

Leon i Nicaragua er, som tidligere nevnt, en utpreget katolsk by. Det går ikke mange dager mellom hver festlighet og feiring, gateprosesjoner er hverdagskost og det å ha ·promesas con la virgen· (·løfter til jomfruen·, les: noe du må ha ·ordnet med Gud·) er helt vanlig. Folk her viser sin religiøse forankring på svært mange områder. Kanskje er det da naivt å tenke at skilsmisser ikke ville forekomme i så stor grad, jeg vet ikke. Men når man generelt sett tenker på hvordan den katolske kirken bidrar til å stikke kjepper i hjulene for det som etter min mening er fremgang og fremme av folkelig opplysning og sunn fornuft, ville man kanskje tro at den katolske kirken ville makte å holde tilbake at folk skillet seg. Men på tross av den religiøse begeistring i Leon, klarer ikke kirken å hindre folk i å gå fra hverandre. La meg i det følgende få presentere noen fakta: Skilsmissestatistikken er veldig høy. I tillegg sies det at omtrent 70 prosent av mødrene er alenemødre! Videre fortelles det at det er sjelden du ser et par holde sammen i mer enn 10-15 år. Informasjonen leoneserne serverer meg gir med andre ord et svært lite romantisk bilde av situasjonen. Det at mannen har andre kvinner, er så vanlig at det ikke skaper noen særlig tilsynelatende furore. Kvinnen vet at det er vanlig for en mann å ha “una gata”, “ei på si”. Hun velger stort sett å lukke øynene og tenke at det er “greit· så lenge hun ikke vet noe eller slipper å se det. Utroskap er så utbredt og så vanlig at det faktisk er satt i system. Her i Leon snakker man om “las queridas” og “las esposas” – elskerinnnene og konene – som en helt ordinær inndeling.

Las esposas

Konene er de som ofrer seg og sliter og gjør alt for familien og barna. De er hjemmeværende og de vasker, stryker, lager mat, oppdrar barn, hjelper med skolearbeid og gjør generelt alt det som må gjøres innenfor hjemmets fire vegger for å holde en familie i gang. Og dette under økonomiske forhold som er så tøffe at vi nordmenn vanskelig kan fatte hva det virkelig er snakk om. Når mannen kommer hjem, skal maten serveres, og gjerne med både hovedrett og dessert – hvorpå selvfølgelig hun selv er desserten. Mannen kommer hjem og serverer seg selv fra gryta, han setter seg gjerne alene for å spise, i forstua, for å titte ut på folk og liv på gata. Disse konene ser gjerne slitne ut, de blir gamle før tiden, de har ærverdige klær og et ydmykt blikk og en litt servil kroppsholdning. Dette er en kvinnetype vi nordmenn, med litt empati og med litt historisk bevissthet med oss i bagasjen, lett kan se for oss, forstå, ha sympati for og føle medlidenhet med. Den andre ·kategorien· kvinner · ·las queridas· · synes jeg imidlertid det er litt vanskeligere å komme innpå. I forhold til denne ·gruppen· er svarene for mitt vedkommende færre enn spørsmålene. Men nysgjerrigheten har jeg i behold. Hvem er disse ·las queridas·? Hva tenker de og hva er beveggrunnen deres for å leve slik de velger?

Las queridas

Las queridas skiller seg fra de arbeidsomme mødrene som med senket blikk og servil holdning skyndsomt beveger seg bortover gatefortauene med poser med grønnsaker og tortillas. Las queridas spankulerer på gatene. De har trange bukser som viser rumpeform og skjortebluser som viser andre attributter. Ørepynt og annen pynt hører med, men fremfor noe er det kroppsholdningen og gangen deres som er forskjellig fra gangen til de besluttsomme, effektive husmødrene. Disse ·las queridas· har ofte flere barn, med ulike menn. Noen ganger er de gift, andre ganger er de alenemødre. Men deres rolle er likevel klar: de er elskerinner. Og elskerinnene mottar gaver fra mennene som kommer for å elske dem på lånt tid. Fenomenet ·gift mann og elskerinne” er selvsagt intet nytt under solen. Men det som har påkalt oppmerksomheten min er at dette ·fenomenet· later til å nærmest være satt i system, som en måte å leve på som alle kjenner til og mer eller mindre godtar – og dette på toppen av alt i et meget katolsk, religiøst samfunn. Det som har interessert meg mest i denne sammenhengen, er å forsøke å få tak i hva disse ·las queridas· selv tenker og føler omkring sin egen situasjon. Her følger noen av tankene mine om dette.

En modig protest mot livet, samfunnet og mennene?

Kan det være slik at disse kvinnene som spiller rollen som ·queridas· på sin måte forsøker å gjøre opprør mot det de synes er urettferdig, skjevt og feil i samfunnet og ved kjønnsrollemønsteret? Skjuler det seg bak denne dristige, litt vågale holdningen et bevisst, reflekterende sinn, som etter å ha sett seg lei på mannens sjåvinisme og dominans har funnet ut at det er best å ta skjeen i egen hånd og svare igjen med samme mynt? Gjør de kan hende dette for å markere en form for frigjøring, en bestemmelse om at kvinnen kan gjøre hva hun vil og en påminnelse om at hun faktisk ikke trenger å være underlagt mannens pålegg i ett og alt, med krav til rent hus og dessert i senga? Er dette rett og slett en form for feminisme vi ikke umiddelbart kjenner igjen som feminisme?

Luksusprostitusjon?

Eller vil det være altfor naivt, pretensiøst og forskjønnendeå sette en slik merkelapp som “feminisme” på et fenomen som dette? Skal man rett og slett kalle en spade for en spade, og si at dette dreier seg om luksusprostitusjon? Gavene ·las queridas” mottar ville for den jevne norske kvinne ikke kalles luksusgaver, men for en fattig nicaraguansk pike, som sjeldent får noe ekstra til seg selv og eget forgodtbefinnende, er gavene mennene strør over dem, en luksus. Det kan dreie seg om klær, smykker og restaurantbesøk. Er “las queridas· en slags offentlig prostitusjon som alle vet om, men som ikke blir slått ned på fordi det hele skjer i et elegant anstrøk? Å forstå en såkalt luksusprostituert kvinne, å trenge inn i hennes tanker og sinn, forvolder meg stort hodebry. Jeg synes for eksempel det er langt lettere å se inn i chilensk machokultur, enn å forsøke å forstå en norsk luksusprostituert. Men kanskje er det av denne grunn at temaet vekker min interesse. Dette synes jeg er vanskelig å forstå. Men det er umulig å fornekte. ·Las queridas· spankulerer stolte omkring i gatene. De later, i mine øyne, ikke til å streve med skamfølelse eller dårlig selvbilde. Tvert imot! ·Las queridas· virker mer harmoniske og energiske enn sine medsøstre – de utslitte, hjemmeværende, alltid oppofrende husmødrene. Synes ·las queridas· at de gjennom denne rollen har funnet en posisjon som passer dem, den fattige og vanskelige situasjonen generelt tatt i betraktning?

Total resignasjon?

Eller er det rett og slett snakk om kvinner som har resignert totalt, og ikke ser noen annen vei for seg selv enn å tilby seg med kropp, hud og hår – og etter beste evne søke å leve livet slik det måtte by seg for dem? Har de blitt så slitne, oppgitte og frustrerte over mannens behandling av dem tidligere, har de blitt skuffet til gagns så mange ganger at de ikke lenger klarer å oppveie den minste smule av tro på mannen, slik at de rett og slett gir blaffen i alt og velger å la det hele stå til? Fordi de ikke makter se for seg et liv bak kjøkkenbenken og i senga på kommando, velger de heller å leve ut denne andre kvinnerollevarianten, som nok er den eneste rollen tilgjengelig?

Flere spørsmål enn svar

For meg står det nicaraguanske samfunnet i dette henseende frem som en gåte. Jeg føler at jeg ikke klarer å se bakenfor strukturene. Hemmelighetene er skjult for meg. Jeg ser kun overflaten, og det jeg ser forbauser og forvirrer meg. Men alt dette gjør det nødvendig for meg å fortsette min søken etter noen forsøksvise svar, noen tanker som kan lede meg i retning av en ny type forståelse. Mine to gode nicaraguanske lærerkollegaer her nede hjelper meg veldig i så henseende. De forklarer villig og ivrig for meg om mannen og kvinnen i Nicaragua. Det som for meg ser ut til å være et ganske dystert panorama – forhold varer bare i ti år, mannen har høyst sannsynlig en kvinne i tillegg til deg og “las queridas” går forbi deg på gata med stolt mine · er kanskje ikke så dystert for dem som for meg? Her, i dette øyeblikket, forsøker jeg å ikke felle noen dom, og gjøre status for hvordan de måtte føle denne situasjonen. Her forsøker jeg å huske at det nettopp nå gjelder å ikke sammenligne med det jeg kjenner, og stille det som er mitt ideal og min virkelighet opp mot deres. Nicaraguanerne kjenner ikke noen annen virkelighet (dette gjelder i hvert fall for de fleste av dem), og når de forteller om “las gatas” (“las gatas” er “las queridas” sett fra den bedradde kvinnes synsvinkel) gjør de det unektelig med et smil. Hvilke skjulte spill, koder og leker er det som muligvis skjuler seg her? Som en avslutningsvis anekdote til dette kan det kanskje passe å nevne historien til et par som giftet og skilte seg i disse traktene. Det dreide seg om en norsk, staut, trofast mann som giftet seg med en kvinne fra Mellom-Amerika. Etter en stund var dette forholdet over, og hva var grunnen? Grunnen var: mannen gjorde ikke kvinnen sjalu! Han hadde ikke andre kvinner – og gav henne dermed ikke noe å kjempe for. Så: hvilke understrukturer er det altså vi går glipp av? Jeg bare spør.

Om å være syk i Nicaragua

Regntiden i Nicaragua kan være lunefull. Da vi dro fra Norge, hadde vi tatt de vaksiner man kan ta – og vi hadde hørt om denguefeber og malaria. Malaria, fikk vi opplyst på klinikken hvor vi vaksinerte oss, fantes det ikke noe av i León. Det finnes for øvrig ikke vaksine mot malaria, men man kan velge å ta malariatabletter (noe mange anbefaler at man ikke gjør, på grunn av at disse tablettene er sterke for kroppen). Denguefeber fikk jeg i Norge forståelsen av var noe fjernt og sjeldent, en sykdom man kunne få på landsbygda, i jungelen eller i svært fattige strøk. Ikke i den store byen León. I Norge hørte vi bare også om denguefeber som noe som var svært farlig, noe man rett og slett kunne dø av, hvis man skulle være så ekstremt uheldig å få det. Ettersom mange reiser til Nicaragua og jeg ikke hadde hørt om dengue som noe stort problem, antok jeg, trygg og rolig, at denne sykdommen aldri ville komme til å berøre oss på noen som helst måte.

Etter fem-seks uker i Nicaragua, uten noen helsemessige problemer av særlig art (bortsett fra Amandas omgang med parasitter), begynte Patricio å klage litt over vondt i halsen og i hodet. Vi antok han hadde fått influensa eller halsinfeksjon. Da han etter hvert begynte å få litt vondt i leddene, i nakken og i hodet, tenkte vi fortsatt at det var influensa. Da han begynte å få høy feber, tenkte vi fortsatt at det var influensa. Etter et par dager med det vi følte oss sikre på var influensa, begynte det å dukke opp noen rare, røde prikker over hele kroppen. Jeg, i min uvitenhet, bekymret meg ikke så veldig, idet jeg antok at det var en slags allergisk reaksjon på noe han hadde spist. Jeg regnet med at det snart ville gå over. Påfølgende natt steg feberen til nye høyder. Vi ville måle feberen, men det kan være et lite prosjekt i seg selv. Digitale termometre er ikke å oppdrive i León, så vidt meg bekjent. Det du får kjøpt er den gamle typen termometer, som du må riste hardt for å få gradene til å gå nedover. Når feberen så er målt, er det svært vanskelig for et lite trent øye å oppdage hvor mange febergrader man eventuelt har. Der stod jeg, midt på natta i Nicaragua, og ristet og målte, ristet og målte feber med et umulig termometer. Men på dette tidspunkt var det ikke lenger nødvendig å ha termometer for å fastslå feber. Pato hadde høy temperatur · det var helt utelukket. Nå hadde min temperatur også begynt å stige litt, men da ikke av feber. Jeg kjente at jeg begynte å bli engstelig.

Heldigvis er det ikke så vanskelig å oppdrive lege her i León. Tilfeldighetene vil det også slik at vi bor sammen med en usedvanlig sympatisk og søt legestudent. Jader. ·Jader·, fór det gjennom hodet mitt der jeg stod med det umulige termometeret og en lett ynkende Patricio i senga. Jeg løper ut av soverommet vårt og finner Jader, til alt hell, sovende i hengekøya. Selv i den litt hektiske tilstanden jeg nå befant meg i, og på tross av en fin fortrolighet som har vokst frem mellom oss og Jader i løpet av den tiden vi har bodd her sammen, følte jeg det likevel litt vanskelig å bare gå rakt bort å vekke ham fra den lille, smale hengekøya. Tenk om han skvatt og falt ut? Det beste jeg kom på var å løpe forbi et par ganger og lage bråk med det jeg fant. Det virket, og legestudenten Jader våknet. Jeg kastet meg over ham, det kan jeg ikke benekte. ·Jader, Jader, du må se på Patricio. Han har høy feber og røde prikker, hva i all verden kan det være?· Svaret han gir meg, får det til å søkke i meg. Dengue? At du mener hva for noe? Aldri hadde jeg hørt maken til overdrivelse hos en lege! Det kunne jo ikke være dengue? Ikke Patricio! Det er jo bare en eller annen liten reaksjon i huden, det kan ikke være mulig · dengue, nei, aldri. Jeg fortsetter inni meg å benekte, som besatt. For samtidig med det han sier, har jeg med meg det lille jeg har hørt i Norge om dengue · om dengue som nærmest dødelig. Folk har dødd av dengue. Nordmenn har blitt fraktet hjem i fly med indre blødninger, i kamp for livet. Derfor kan det jo ikke være dengue som Patricio har fått?

Jader står på rommet vårt, helt kald, rolig og klar. Etter å ha sett på Patricio, sier han med enda tydeligere stemme at det nok kan være dengue · selv om han ikke kan vite det, uten å ha sett prøveresultater. Han må bare vente til i morgen, gå til legen og ta prøver på laboratoriet.

En lang natt, noen lange dager. Dagene med dengue ble de lengste og vanskeligste jeg har opplevd i Nicaragua. Opplevelsen hadde flere aspekter. For det første var det vondt å se hvordan Patricio ikke hadde det godt: høy feber, smerter i ledd og muskler, spesielt i nakken, hodepine og slapphet. For det andre måtte jeg lære meg, mens det hele pågikk (skulle ønske jeg visste dette før Pato fikk dengue), at det finnes to ulike typer dengue. Den ene er dengue clásico og den andre er dengue hemorrágico. Førstnevnte er stort sett å sammenlikne med en veldig sterk influensa (men folk reagerer også veldig forskjellig), og den andre er den typen dengue jeg hadde hørt om – som er blødende dengue og svært farlig. Mennesker har dødd av denne typen dengue, men blir man behandlet i tide, er det likevel ikke ensbetydende med døden. Men det er svært alvorlig, og altså livsviktig å få behandling. Dette på tross av at det ikke finnes medisiner mot dengue, for det er et virus. Man kan bare symptombehandle den syke: holde feberen nede, gi nok væske og hvile, kontrollere blodtrykk, puls, etc. Og mange andre ting som jeg ikke forstår meg på, selvfølgelig. I tillegg til å se at Patricio ikke hadde det godt, og jeg måtte skru fra hverandre og sammen igjen min virkelighetsforståelse angående dengue (jeg fikk jo sjokk, ettersom jeg først trodde det var så farlig), måtte jeg i tillegg takle frykten i forhold til barna. Hva hvis barna skulle få dengue? Bare selve tanken var og er så overstigelig vond for meg at jeg følte jeg holdt på å miste besinnelsen. I ettertid har jeg tenkt på at nettopp nå ville det vise seg hvordan jeg ville klare å takle frykt. Frykten man kjenner når man står overfor noe man ikke kjenner, noe man står uten gode og kjente redskaper for å takle, og uten trygge referanserammer for hvordan andre har gjort dette før meg. Jeg hadde med andre ord ingen kulturell forankring i hvordan jeg skulle reagere. I begynnelsen av reisebrevet skrev jeg om dette, da jeg kjente på frykten for å fly. Frykten jeg kjente da jeg var litt redd for å fly, og litt redd for hva som eventuelt kunne skje på reisen… – sammenlignet med frykten jeg nå kjente i møtet med dengue, bleknet i forhold. Jeg tør påstå at jeg aldri før i mitt liv har kjent følelsen av frykten så total. Frykten var ikke noe jeg kunne kaldt og i metaperspektiv analysere fra sidelinjen, forholde meg litt ironisk og halvt humoristisk til. Frykten var ganske enkelt bare til stede.

Denne følelsen av frykt oppstod ikke egentlig på grunn av engstelse for Patricio. Jeg forstod, om ikke så raskt, så i hvert fall etter hvert, at det kom til å gå helt bra med ham. Men frykten min hadde beveget seg over på et annet plan. Og dette planet hadde kun å gjøre med de tre små barna våre. Hva om noe så forferdelig som dengue skulle ramme dem? Lille Paloma på ikke ennå fem måneder, lille, store Amanda på to år og tre måneder og Sebastian som fyller fire i desember. Hjelp. Det hele var en prøvelse av en annen verden for meg. Frykten bare var der, den ville ikke gå bort. Det hjalp ikke å tenke “fornuftig”, ei heller jage frykten bort. I flere dager gikk jeg sånn, med en så sterk frykt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Men jeg kom gjennom frykten. Å beskrive hvordan og hvorfor frykten slapp taket og byttet plass med langt mer kjente, trygge, kontrollerbare følelser, er vanskelig. For sjansen for at barna kan få dengue nå i dag, er jo like reell som før, men nå er jeg ikke nummen av frykt. Nå er jeg på vakt, jeg tar forholdsregler, jeg tenker positivt, jeg tenker “fornuftig”. Jeg klarer å høre på hva folk sier om dette, om at sannsynligheten for at det skjer med barna, ikke er særlig stor. Spesielt ikke når vi tar alle forholdsregler, slik vi gjør nå. (Myggnett om natta, dekkende klær hele døgnet, litt myggspray på huden deres (ikke på Paloma, hun er for liten), ingen matrester liggende, huset blir insektssprayet og barna går inn på rommet før det blir mørkt.) Og, hvis noe mot formodning skulle skje, vil det høyst sannsynlig være den klassiske formen for dengue. Det ville være tungt for barna, men de ville klare det.

Noe har jeg lært om dengue, men jeg har også mange spørsmål. For eksempel har jeg for alvor begynt å lure på dette med myggen. Hvorfor er det slik at den biter oss turister mer? For det er sant at den biter oss mer! Kan myggen merke “turistblod”? Det høres jo selvfølgelig helt latterlig ut, men noe må det jo være? For selv om nicaraguanerne også får dengue (i skammelig stor skala), later ikke myggen til å bite i like stor grad som på oss. Og i hvor stor grad virker egentlig myggspray? Jeg sprayer ganske flittig, føler jeg selv, men jeg er stort sett ganske oppstukken. Det eneste jeg har merket forskjell med, er myggnetting om natta. Etter at denne ble satt opp, har bittene vært færre. Videre har jeg forstått om dengue at den første gangen man får det, er det som regel dengue clásico. Flere har sagt at dersom man får det andre eller tredje gang, kan det være langt mer farlig. Da er det større risiko for at det er dengue hemorrágico. (Det sier blant annet informasjonskampanjen på TV.) Men andre sier igjen at det nødvendigvis ikke behøver å være sånn. Meningene er ulike her. Men jeg tenderer til å tro at det virkelig er farligere andre gangen. Dette slutter jeg meg til også i forhold til hvordan Patos lege behandlet hans form for dengue. Han sa at han ville behandle ham som en nica, med enda større forsiktighet og overvåking enn en turist, fordi en latinamerikaner kan ha hatt dengue før (også uten å vite om det), og da kan det, altså ifølge legen, være mer alvorlig. (På den andre siden har jeg snakket med nicaraguanere som har hatt dengue både to og tre ganger, og de er høyst levende. Og de opplevde det mer eller mindre likt alle gangene. Ille, men ikke som blødende dengue.) Samtidig har jeg fått høre at det finnes fire ulike dengue-virus. Ett ufarlig (dengue clasico) og de andre mer farlige. Har man hatt dengue clasico en gang, er man “vaksiert” mot denne formen for dengue i seks måneder. Derfor eksisterer vel sannsynligheten for at det er farligere gang nummer to, ettersom man da ikke får dengue clasico (hvis man har hatt dette før). Videre har jeg også fått forståelsen av at dengue clasico også kan være farlig, hvis man ikke passer på seg selv. Jeg har fått inntrykk av at man kan utvikle dengue hemorragico, hvis man ikke er flink til å holde senga, drikke nok og ta det med ro. For også dengue clasico er et virus i blodet – det skal man ikke glemme.

En annen ting det er viktig å opplyse om i forhold til dengue, er at man ikke må ta asipirin mot smertene. Det er generelt sett veldig viktig å ikke selvmedisinere seg. Hvis man kanskje har fått dengue, men man feilaktig tror man har pådratt seg en influensa og tar en aspirin mot ubehaget, kan man slik utvikle blødende dengue! En blodprøve vil avgjøre om du har dengue eller ikke, og det er, som kjent, bedre å gå en gang for mye til legen enn en gang for lite. På prøveresultatene er legen spesielt opptatt av nivået på “las plaquetas”. Det er selvfølgelig inidviduelt hvordan dette tallet for å målet las plaquetas slår ut, men jeg tror man i hvert fall generelt kan si at man ikke bør ha under 150 000. Man må ha stigende kurve, for å kunne si å være på bedringens vei. Videre kan også las plaquetas være forvirrende høye! Det kan også slå ut den veien. Derfor må man alltid konsultere lege.

Legen har videre fortalt meg at når folk virkelig dør av dengue, er det fordi de ikke respekterer at de er syke. Man fortsetter å jobbe og får ingen behandling. Når man til slutt oppsøker lege er man blitt så dårlig at det er lite man kan gjøre. Av slike grunner har kanskje dengue også fått rykte på seg å være ·dødelig·. Kanskje kan dengue sammenlignes litt med vår lungebetennelse for femti eller hundre år siden? Som noe som ikke er livstruende såfremt man får god og tidsnok behandling? Og som rammer sterkest de som er syke og svake fra før? Jeg er ikke lege, så jeg bare spekulerer og spør.

Noe annet jeg lærte meg var dette om inkubasjonstiden for dengue. Når man merker at man er syk, har man sannsynligvis fått det fatale stikket omtrent en uke før. Fem dager etter dette stikket, og en uke fremover, kan andre bli smittet av dengue hvis en mygg stikker en smittet person og deretter en annen. Og radiusen for en mygg er etter sigende 200 meter. Vi fikk vite at en kvinne fra León også hadde hatt dengue clásico fem hus nedenfor vårt hus her i byen. Kanskje var det en mygg på tur fra naboen som hadde valgt seg ut Patricio som offer? (Men, som jeg har fortalt før et sted på hjemmesiden: “alt” skjer med Patricio. Det er selvfølgelig han som får ei flaggermus i hodet, og det er han som blir blitt til blods av ei krabbe på uskyldige Gressholmen i Oslo, og det er han som får dengue… Slik kunne jeg for øvrig fortsette: det er han som overlever å falle fra et flere meter høyt tårn som liten gutt, det er han som stjeler penger fra kirkekollekten som liten, det er han som·)

En siste kommentar om denguemygg: Visste dere at det går an å se på myggen at den er smittet av dengue? Den skal etter sigende ha noen gule striper på beina. Se opp for flygende, gule striper…

Pato ble raskt frisk av denguefeberen. Kanskje var han påvirket totalt 7-8 dager. Nå løper han igjen rundt i Leóns gater; han utfører alle slags ærender og går i alle slags møter med ambassadefolk, universitetsfolk, politi og jeg vet ikke hva. Han er seg selv igjen og i full vigør. Nå er det imidlertid meg som er litt ·sigen·. Tillat meg å fortelle dere om mitt møte med en sykehusklinikk i León·

Doctor Matute

Hva som var den egentlige årsaken til historien som nå skal komme, vil vi nok aldri få vite. Men vår teori er at det var et glass bananmelk. Men det kan også ha vært andre ting. Og kanskje begynte det også før bananmelken. Jeg var nemlig dårlig først lørdag og søndag, og fortsatt ·uggen· påfølgende mandag og tirsdag. Så var jeg tilsynelatende frisk igjen på onsdag. Glad og fornøyd begynte jeg å spise som normalt. Til stor bekymring var jeg vitne til at Sebastian begynte å bæsje grønn bæsj. Så kastet han opp. Teorien vår da var at han hadde spist en dårlig yougurt. Så begynte Amanda å kaste opp og få diaré. Men ingen av barna var tilsynelatende veldig dårlige, for de lekte, løp og spiste som før. Med eller uten grønn bæsj og oppkast. Heldigvis var jeg nå kommet ut av den verste “fryktsirkelen·. Jeg klarte å ta det noenlunde rolig, avvente og se. Jeg klarte også å stole på at dette nok ikke var dengue, men noen “magegreier”. Vel. Men så begynte jeg… Fredag ettermiddag klokka seks følte jeg meg litt merkelig sliten, kvalm og uvel. Jeg orket ikke legge barna, slik jeg som regel pleier klokka sju. Jeg la meg bare rett ned på senga, uten å vite helt hva som var i ferd med å skje. Klokka halv åtte begynte jeg. Og da kom det ·begge veier·. Slik holdt jeg på frem til klokka fire på natta. Hele natta gjennom tenkte jeg at jeg selvfølgelig skulle gå til lege dagen etter, men jeg kunne da ikke gjøre det midt på natta? Det forekom meg så tungvint, dette måtte da gå bra, så ille kunne det da ikke være·? Men klokka fire på natta svimlet det så kraftig for øynene; jeg var så kvalm at jeg nesten ikke kunne stå oppreist, helt merkelig tørr i munnen, med feber og frysninger · og til sist begynte det å demre for meg: Kan dette være det som man kaller ·dehydrert·? Jeg ristet i Pato som da hadde hatt hele tre dager uten dengue, og bad ham ·gjøre noe·. Pato ringer straks til den utmerkede Doctor Matute. I løpet av tjue minutter står Doctor Matute utenfor huset vårt i egen privatbil for å kjøre oss til ·klinikken·. Jeg husker jeg klarte å si i bilen: “Jeg har forsikring. Bare ta meg til et dyrt sted. Det gjør ingenting…” Som dere sikkert forstår, er alt vel og bra med meg i skrivende stund, så det er ikke så nødvendig å bruke så mye tid på beskrive min diarea viajero (·diaré for reisende”). La meg heller bruke noen linjer til å fortelle om “klinikken” jeg ble lagt inn på.

Men før jeg gir dere innblikk i hvordan mitt møte med nicaraguansk sykehusklinikk var, synes jeg det her er på sin plass å skyte inn noen ord om fordommer i forhold til sykehus i ·utlandet”. Les ·utlandet· som ·den tredje verden· (·tredje verden” er visstnok en term det ikke er politisk korrekt å bruke lenger?). Det dreier seg om en reklame som gikk en stund over norske tv-skjermer; en reklame for et norsk forsikringsselskap. Der viser man glimt fra et sykehus som later til å være cubansk eller latinamerikansk, og som på alle måter fremstår som svært dårlig. (Jeg husker ikke detaljene, bare essensen.) Den underliggende ·moralen· fra det norske forsikringsselskapet var noe sånt som at “stol på oss, for vi vet hvilke sykehus du skal bruke”. Underteksten til denne reklameannonsen sier for meg: “Sykehus i utlandet er generelt sett noe dritt”. Reklamen bygger opp under fordommer og myter om at vi her på berget har det “best i verden”, og de stakkars menneskene ute i verden må slite med de verste sykehusforhold. Når dette er sagt · at jeg i utgangspunktet ikke vil henge meg på den myten · så vil det altså likevel komme en beskrivelse av en klinikk som, la meg si, ikke helt lever opp til norske forventninger om hva et sykehus bør inneha.

Korridorene på sykehuset var mørke og triste, og rommet hvor jeg skulle ligge i, var ikke stort bedre. I senga kravlet det maur rett som det var. Hodeputa de gav meg var “godt brukt” og uten putetrekk. På veggen hang det og slang en løs kabel uten dekke; det gjaldt altså å ikke legge seg for tett inntil den boksen. Rengjøringen av rommet bestod i å vaske gulvet og servanten. Toalett og dusj ble ikke vasket. Håndklær fantes ikke på “klinikken”. Ei heller mat og drikke. Ei heller ei snor å dra i hvis man ønsket kontakt med en av sykepleierne. Da jeg skulle ta tabletten mot den akutte diareen jeg led under, kom en av sykepleierne med tabletter · og vann i et glass. Jeg følte noe var rart, og med en viss frykt for å fornærme spurte jeg om det var vann fra springen. Ja. Vann direkte fra springen. Noe som i seg selv er nok til å bringe noen og enhver av oss følsomme turister inn der hvor jeg nå var. Vel. På klinikken må man a med seg medbrakt vann. På morgenen ble jeg vekket av en av damene som bad meg ta to tabletter. Hvilke tabletter er dette, spurte jeg? Jeg skal ikke ha noe smertestillende, for jeg har ikke vondt i hodet nå, sa jeg litt usikker. Nei, dette har legen foreskrevet, var svaret. Ta tablettene! Jeg svelget lydig, spørrende, de to smertestillende · som viste seg å være to tabletter legen ikke ønsket at jeg skulle ta. Til gjengjeld kom sykepleierne inn minst åtte ganger om natta, for å måle blodtrykk, ta feber og høre på hjertelyden. Selv om jeg var feberfri og sov rolig. Og midt oppe i alt dette, så hadde klinikken selvsagt (husk Chile nå..): TV. En stor, moderne TV. Med hundre kanaler å velge mellom

For dette oppholdet i et og et halvt døgn måtte vi betale 350 kroner; penger vi selvfølgelig får igjen gjennom reiseforsikringen.

Men det som gjorde at jeg likevel, tross alt, følte meg i de beste hender, var vår kjære Doctor Matute. Klinikken jeg var på var tilnærmet offentlig, tror jeg. Men selve doktoren var privatpraktiserende. Og han gjorde en fantastisk jobb. Jeg følte meg helt trygg da den godeste Matute kom galant inn i rommet. Vennlig, korrekt, raskt hilsende, med faderlig, passe bekymret blikk kombinert med et lite smil. Og med tusen spørsmål om de minste ting. Hvor mange ganger, hvor mye, hvordan · og nærmest: hvorfor. Intet ble utelatt. Alt ble registrert. Og alt som skulle skje, ble nøye forklart og repetert. Jeg strevde litt med å lære meg noen nye gloser om å gå på do og ikke gå på do. Jeg tror Pato holdt seg litt for munnen litt noen ganger over spansken min. Jeg lærte blant annet ordet defecar. Slå det opp selv.

Så doktor Matute hjalp meg å bli bedre. Takk til ham. Og for det skulle han ha 200 dollar. Joda. Men det han var så hyggelig og jeg var så lettet over at jeg kjente meg bedre, så jeg tror Pato vil betale med et smil i morgen.

Jeg fikk vite etterpå, da jeg kjente meg bedre, at jeg hadde vært veldig dehydrert og at infeksjonen min var kommet ganske langt. Men antibiotikaen virker som den skal, og jeg føler meg i skrivende stund bedre (alt dette skriver jeg tross alt under mitt sykeleie).

Epilog

Jeg sitter i stolen vel hjemme igjen og tenker på at jeg heldigvis er bedre. Jeg er ferdig med å skrive om mitt opphold på klinikken. Så banker det på døra. Inn kommer en nicaraguansk kollega. Hun forteller meg at hun kastet opp i hele går. At hun ikke har klart å drikke. At mat og drikke gav henne kvalmende fornemmelse. At hun hadde vondt i hodet, var slapp, svimmel og dårlig. Hun hadde alle de samme sykdomstegn som jeg hadde. Men hun hadde vært på jobb den dagen. Uff, sier jeg. Du må besøke Doctor Matute. Ring til den utmerkede Matute med en gang. Hun nøler litt. Så sier hun: Jeg kan jo ikke ringe til Matute. Jeg har jo ikke råd til en sånn lege. Men jeg skal kontakte klinikken hvor jeg hører til. Nokså svak går hun fra meg. Jeg ønsker henne god bedring. Og jeg sitter der igjen med tankene mine. Hvem er jeg som klager over klinikken og skitne hodeputer? Jeg, som har selveste Doctor Matute som min lege?

 

En reise inn i det ukjente

Skrevet av Cecilie Lønn (august 2005)

Dagen for avreisen er kommet. Vårt ni-måneders prosjekt med å reise til og i Latin-Amerika sammen med Sebastian, Amanda og Paloma på henholdsvis tre og et halvt år, to år – og Paloma på bare tre måneder – er omsider i ferd med å se dagens lys. Som familiens “sjefsplanlegger” og mamma har jeg fra skrivebordet forsøkt å være forutseende og i størst mulig grad fysisk og mentalt forberedt på uforutsette hendelser og plutselige utfordringer. I det jeg setter meg ned på flyet siger det inn over meg: det er selvfølgelig ikke mulig å være forberedt på alt. Jeg innser at jeg er nødt til å ta denne reisen slik den kommer, og at jeg nok er nødt til å takle min egen frykt, usikkerhet og tvil i møte med en rekke uforutsette situasjoner og hendelser. Å vite hvordan man reagerer som mamma og forelder når man er på reise over lang tid i ukjente omgivelser, kan man ikke forutse – spesielt ikke når man er i ammetåke samtidig. Å ha det spennende, oppdage og se nye ting, lære mye og ha det morsomt vil nok bare være én side av denne reisen. Å føle seg forvirret, usikker, redd og sliten kommer nok også til å være følelser som følger med i kjølvannet, ettersom man reiser med en så ufattelig rikdom som våre tre små barn utgjør. At de skal ha det bra og finne seg til rette, er første prioritering for alle våre valg. Derfor blir nok ikke dette en typisk turistferie hvor man kaster seg ut i forventning og spenning hver gang man har mulighet til å oppdage noe nytt. Tvert i mot blir denne reisen en søken etter å finne noe fast, trygt og forutsigbart i en setting hvor omgivelsene er alt annet enn dette. Like mye som en ytre reise blir nok dette en reise i oss selv. Vi er nødt til å finne tryggheten og rammene i oss selv, for å kunne gi trygghet til barna. Vi som voksne må være rammene, i svært så skiftende omgivelser. Jeg holder pusten når jeg tenker på ansvaret og oppdraget som hviler på våre skuldre som turistforeldre. Flyet letter til høylytt latter fra Sebastian, og Amanda følger etter – ettersom hun følger Sebastian og hans reaksjoner og smak i det meste.

Første følelse av frykt
I min planlegging og i mine forberedelser hadde jeg glemt dette ene. Vel, jeg vet at jeg egentlig ikke hadde glemt det, men jeg hadde lagt det til siden, ettersom det ikke hører til den kategorien som har å gjøre med barna. Jeg snakker om en lidelse som det måtte en Mette-Marit til for å gjøre kjent, nemlig flyskrekk. Min skrekk for å fly er nok ikke av den mest alvorlige typen. Men likevel: den er der. Og dette “husket” jeg godt da vi fra Frankfurt mot Sao Paulo beveget oss inn i et ganske turbulent område, som varte over ganske lang tid. Følelsen av at jeg “må” puste raskere, kroppstemperaturen stiger, hendene blir kalde og beveger seg uten stans, gjør seg i sterk grad gjeldende. Mer enn noe annet dreier det seg om en fysisk reaksjon. Jeg tenker ikke tanker om ulykker som har hendt, ei heller tenker jeg så mye på angst for å dø og slike ting. I hvert fall gjør jeg ikke det bevisst. Jeg bare kjenner hvordan kroppen ikke vil lystre og oppføre seg normalt. Angsten ganske enkelt sitter i kroppen som noe fysisk, og det eneste som hjelper er å prøve å snakke “voksent” til meg selv. Men egentlig går det ikke over før vi er ute av det turbulente området. Da glemmer jeg det. Nesten. Men opplevelsen tjente som en påminnelse. En påminnelse om at følelsen av frykt nok kommer til å være mer vanlig i løpet av det kommende året, sammenlignet med hvordan livet oppleves hjemme i Norge. Spørsmålet blir hvordan man takler denne frykten. Ute av det turbulente området tenker jeg store tanker om at jeg skal være sterk og tapper. Men samtidig vet jeg at det som teller er hvordan man takler angsten mens den pågår. Jeg erkjenner at reisen rommer utfordringer. Men like fullt er det dette vi vil. Troen på at man lærer veldig mye gjennom å våge å møte sin egen frykt, står fast. Og ikke minst tror vi at barna vil lære mye og vokse på denne erfaringen. Etter en lang, lang, lang reise lander flyet i Santiago de Chile.

En bagasjebærers drøm?
August er vinter i Chile. Det er måneden da de gamle dør. Har man overlevd august, klarer man å overleve minst ett år til – fram til neste august. En av avisoverskriftene i disse dagene var: La vieja no pasó agosto. Gamla kom seg ikke gjennom august. Her er Gamla kona til Augusto Pinochet, og det refereres til at hun er blitt tatt inn til forhør på grunn av at lumske økonomiske forretninger, utført av Pinochet-familien, er i ferd med å komme frem i lyset. Å overleve august kan altså bety så mangt, men oftest er det klimaet det henvises til. Husene er kalde og dårlig isolerte, og skikkelig oppvarming er en luksus som det bare er overklassen som nyter godt av.

På flyplassen venter det oss en hel, liten delegasjon godt påkledde venner og familie. Hver med sin historie. Mye skjer i Chile. Folk mister jobben hver dag. Nye familiedramaer skrives stadig. Men gjensynsgleden er stor. Venner og ukjente hilser om kapp. Jeg er opptatt av å huske alle. I min iver etter å være høflig og smilende mot de fremmøtte, legger jeg ikke merke til at personen jeg klemmer og presenterer meg hjertelig for, fordi jeg tror det er en mye omtalt onkel, er bagasjebæreren. Bagasjebærere oppleves nok jevnt over som disse plagsomme som henger seg på deg da du sliten og trøtt ankommer landet. De river fra deg bagasjen før du får sukk for deg og triller av gårde med tingene dine, og dette gjør at du er pent nødt til å følge etter. Når du så er fremme ved bilen, ber de om pengene dine. Ofte har du ikke vekslet penger til lokal valuta, og du ser deg nødt til å betale dyrt med euro eller dollar, for å bli kvitt den innpåslitne hjelperen. En slik hjelper var det jeg, under alles påsyn, kastet meg over med all min vennlighet – noe som det for øvrig virket som den litt forvirrede bagasjebæreren syntes var helt ok. Denne lille episoden med bagasjebæreren har i løpet av de første dagene her i Santiago fått et nærmest anekdotisk preg. Den handler om la vikinga som hilser og klemmer på bagasjebæreren, og den blir behørig fortalt i alskens sammenhenger. Fortellingen sier selvsagt noe om meg, og mine venners forhold til meg (jeg synes det er helt ok at de ler av små episoder som skjer; det morer meg sterkt) – men det forteller kanskje også noe om det chilenske samfunnet og om klasseinndelingen som er veldig sterk. Bagasjebæreren på sin side så fornøyd ut. Da misforståelsen gikk opp for meg, insisterte han på å beholde hilsenen med sitt “igual, igual” (likevel, likevel). Men han glemte i oppstyret på ingen måte å innkreve penger for sin innsats som bærer. (Bagasjen han hadde med seg for oss var for øvrig ikke spesielt lett. Neste gang skal jeg huske bedre på hva som ligger i uttrykket traveling light. Det gikk opp for meg at dette ikke hadde kommet helt inn som moment i min planleggingsprosess. Vi hadde videre med oss alt for mye håndbagasje. I flybyttet i Frankfurt var vi så ivrige på å få med oss alle barna og å rekke bussen som skulle til å kjøre fra oss, at vi nesten mistet kofferten hvor alles pass og billetter lå. En flyvertinne kom løpende etter bussen med kofferten…)

“De vuelta a mi tierra”
Folkene som kom for å hente oss var mange, og derfor ble det slik at vi fordelte oss på alle bilene, slik at ingen skulle kjøre med helt tom bil uten selskap. Amanda og jeg havnet på den måten alene i bilen til vår gode venn José. Personer som heter José blir vanligvis bare kalt Pepe. Chilenere har sterk tradisjon for å kalle venner og kjente for et annet navn enn det egentlige. Å ha kallenavn er helt vanlig, og alle som heter José er nesten automatisk Pepe. Jeg er Cecy eller Cecita, og Patricio er Pato. Vel. Pepe setter på en låt han hadde tenkt å spille for Patricio i bilen, men som han nå spiller for meg istedenfor. Denne låten har tittelen: “De vuelta a mi tierra” – Tilbake til mitt land. Mer skal det ikke til for meg. Jeg gripes av noe jeg ikke kan kalle nostalgi, for jeg har jo ikke en lang historie å se tilbake på i forhold til Chile. Men noe er det i hvert fall som går gjennom meg. Sterke følelser. Jeg får tanker om hvordan det er å være tokulturell. Jeg blir grepet av det faktum at barna våre faktisk er halvt chilenske, og jeg kjenner tyngden av at Chile er så uendelig langt unna Norge, og dermed så vanskelig å holde jevnlig kontakt med. En overilt lyst til å ha mer av Chile jager gjennom meg. Det er ikke bare barna våre som er tokulturelle. Jeg er også tokulturell. Jeg har blitt det, gjennom det sammentreffet at min mann er chilensk og at vi har fått barn sammen. Chilensk kultur angår meg, fascinerer meg, den opptar meg veldig, provoserer meg og, ikke minst, den gir meg kontinuerlige speilbilder av min egen kultur. Min identitetsfølelse som norsk, er endret. Jeg er ikke lenger bare norsk, jeg er også noe annet. Men jeg aner ikke hva dette andre er, for jeg føler meg selvsagt ikke chilensk. Like fullt er jeg noe annet. Jeg klarer aldri å stanse mine forsøk på å se min egen kultur utenfra. Og på samme måte fortsetter jeg å granske, sile, saumfare chilensk kultur. Og disse blikkene preger meg og gir meg nye tilfang i min identitetsoppfatning. Videre lar jeg meg berøre av sangen fordi jeg gripes av det faktum at Patricio faktisk er tilbake i det landet han har vokst opp i, kjempet for, ofret seg for og risikert mye for. Han er tilbake til et Chile han ikke vil vende tilbake til. Han er tilbake til et Chile han opplever som apatisk, som et land som har mistet gnisten for å kjempe. Men likevel. Chile. Landet hans. Landet vårt. Her kommer vi. Vi elsker deg, Chile, og vi elsker å kritisere deg. Vi synes ikke om deg på mange måter, for det er så mye urettferdighet. Men her er vi. Vi satser og prioriterer enormt av ressurser for å komme til deg. For dette er deler av Patricios historie. Nå også min historie. Og det vil være del av våre barns historie. Og her befinner det seg så mange mennesker som er viklet inn i vår historie; venner og familie vi er glade i og knyttet til og som akkurat nå er veldig glade fordi vi omsider kommer på besøk.

Tanker som dette er det som suser gjennom hodet mitt, idet jeg samtidig også betrakter de nye veiene som har vokst frem siden jeg var her sist gang for over fire år siden. Veiene som er flotte, moderne og gjør det mer fremkommelig. Men som koster flesk. For dem som kjører på dem. Og det er folk flest. Og folk flest har ikke penger. Folk flest kjemper for å ha mat på bordet hver dag, sko og skoleuniformer til barna, anstendige klær og nok til å betale strøm, vann og gass. Og disse folkene må betale for de nye veiene også. Flere bomringer møter oss på veien mot huset hvor vi skal være. Igjen, for andre gang etter møtet med bagasjebæreren, blir jeg irritert over at jeg ikke ankommer Chile med lokal valuta for hånden. Jeg lar min venn Pepe betale for gjennomgangene. Så ankommer vi huset hvor vi skal bo de neste ti dagene. I Hildas hus, i en av Santiagos store bydeler som heter Maipú. Denne bydelen har i dag omtrent like mange innbyggere som Oslo by. Her vokste Patricio opp, på en tid da store deler av Maipu var “bondeland”.

 

Livet i Hildas hus
Nostalgien som møtte meg i løpet av den første timen på chilensk landjord, blir i løpet av den første natta byttet ut med en annen følelse. Jeg har vært i Chile to ganger. Første gangen var i januar 2001. Første natta da jeg kom, begynte bakken å skjelve. Kanskje kommer slike skjelv i Chile en gang hver måned, hver andre måned, hver tredje måned. Og nå skjer det igjen – første natta jeg er her. Men denne gangen er jeg her med tre små barn. Hvilke tanker er det, i de sekundene som skjelvet varer, som rekker å fare gjennom mitt norske hode og min norske kropp, uvant med den slags rystelser? Babyen ligger ved siden av meg. Uten å røre babyen reiser jeg meg fra senga. Jeg husker jeg
tenkte det var best å ikke ta babyen i armene, for da ville jeg nok ikke oppnå annet enn å overføre min frykt til henne. Jeg husker også at jeg tenkte: “Hvordan er det nå…? Er det best å løpe ut på gata, eller er det best å ikke løpe ut på gata? Og var det ikke noe med å stille seg i en døråpning?” Mens jeg tenker dette, har jeg løpt ut av soverommet med ei skjorte i hånda, uten at jeg kan gjøre rede for hvorfor akkurat dette skulle være det smarteste å gjøre. Min venninne Hilda er snar. Hun møter meg i trappa og jeg omfavner henne skjelvende. Så slutter det. Men jeg skjelver fortsatt. Turbulens. Jordskjelv. Nostalgi. Bagasjebærere. Det siste jeg rekker å få med meg før jeg stuper av utmattelse på grunn av jetlegget, er at jeg går ned i stua midt på natta i Hildas hus, for å lage melk til babyen. Da utløser jeg selvfølgelig alarmen, som jeg ikke visste at Hildas hus var utstyrt med. Da Fransisco, Hildas mann, kommer for å redde situasjonen, hadde jeg visstnok sagt: No he hecho nada – jeg har ikke gjort noe, og med dette er nok en anekdote om la vikinga født.

Etter dette er jeg helt utslitt, og ønsker bare å sove. Men da… DA våkner barna. Klokka fire på natta. Fullstendig døgnville. Helt klare til å begynne å leke. Umulige å få i seng. Jo da. Jeg forstår det gjelder å være både sterk og tålmodig.

På tur i Santiago sentrum
Jeg liker ikke Santiago. Det er en lite vakker by. Den har lite å by på. Kulturen finnes ikke, eller: den finnes nok, men den befinner seg på et sted som er umulig, eller vanskelig, å oppdage og oppspore. Det er alltid langt å reise til de stedene man vil, og man blir utslitt og oppkavet av å komme dit – og når man kommer seg dit, er evnen til å ta innover seg kultur ikke fullt så fremtredende.
Forstedene i Santiago er ofte ganske fattige, skitne og døsige. Fulle av gamle biler, støv og søppel. Til min overraskelse går det opp for meg at det jeg egentlig liker best ved Santiago, er selve sentrum – på tross av alle tyveriene, menneskevrimmelen, kaoset og forurensningen. I sentrum føler jeg det er lettest å få øye på den sterke, fryktelige historien som har utspilt seg. Her er de historiske monumentene, statuene og bygningene som vitner og forteller om den grufulle tiden under Pinochet. Her er det noe å lære og ta inn. Allerede på dag to i Santiago er Patricio og jeg på tur i sentrum. Her er noen bilder. Jeg liker ikke Santiago, egentlig. Men likevel begynner jeg å få sansen…

Jeremia
Denne mannen tjener til livets opphold ved å spille fløyte på gata. Faren hans forlot ham da han var liten gutt, og det finnes intet system i Chile som fanger opp og hjelper mennesker med spesielle behov. Her gjelder det å klare seg som best man kan. Han forteller villig da Patricio begynner å snakke litt med ham. Men han passer på å spørre om han husket å legge noe oppi boksen.
La Intendencia
På grunn av en uklarhet omkring visa og regler for opphold for meg som norsk, måtte vi ta turen innom La Intendencia. Inne på dette kontoret følte jeg meg ganske lyshåret. De aller fleste var fra Bolivia, Peru og Ecuador. Chile har veldig stor innvandring fra land som er enda fattigere og har en enda dårligere økonomisk situasjon enn chilenerne selv. Mange fra Mellom-Amerika kommer til Chile og tar jobber for en lønn som ikke en gang en fullstendig desperat chilener vil ta. Desperasjonen og mangelen på penger er total. De fleste som satt i kø og ventet, trengte nytt stempel for å få oppholdstillatelse i en ny måned. Med kontrakt for en måned, kan de få 30 nye dager opphold i landet. De lever fra hånd til munn. Jeg på min side får saken behandlet raskt og greit. Ingen problemer. En nordmann i utlandet er veldig ofte en privilegert sjel.

Tv-kulturen
I Santiago blir jeg hele tiden stanset i min søken etter noe spennende, et uttrykk, noe jeg kan ta med meg, gripes av, fascineres av. Det som forstyrrer meg i min leting er: tv-en, for ikke å si: tv-ene. I Santiago finnes det tv-er overalt. På restauranter, kafeer og t-baner. Opptil flere stykker i samme lokale. Alle med forskjellig kanal. Og høyt volum. Og bare søppel-tv. Blonde damer som ler hele tiden. Pene mennesker som sitter i sirkel og forteller hverandre ting. Banaliteter, tull og fjas. Og såpeserier fremfor noe. Tegnefilmer uten stans. Reklame. Reklame. Tv. Tv. I Hildas hus er det en-to-tre-fire-fem tv-er. Og, jeg tuller ikke: Alle står som regel på samtidig. På forskjellig kanal. Den ene med høyere lyd enn den andre. I tillegg kommer tv-spillene og dataspillene. Folk her i dette huset, og Santiago generelt, barn som voksne, ser på tv-en, har den stående på, praktisk talt hele døgnet. De ser på den på dagen, sovner til den om kvelden, har den stående på om natta (fordi de er sovnet fra den) og våkner til den om morgenen. Jeg er, for å være helt ærlig, helt utslitt av alle disse tv-ene. Jeg kan ikke begripe hvordan det er mulig. Inni meg skriker det etter ro, natur, kultur…. og det er vanskelig å finne dette i mitt Santiago. Kanskje noen andre kan fortelle meg hvordan man finner det?

I samtale med chilenere
Er det fordi jeg føler jeg er innenfor den chilenske kulturen at jeg føler meg så uredd for å kritisere den? For hører det ikke til reisedagboksjangeren å la seg imponere og fascinere av alt som er annerledes enn det vi er vant til hjemme, nesten uansett? Jeg er redd jeg i tilfelle ikke følger opp sjangerens lov. For jeg må nok innrømme det: jeg har en hang til å kritisere det chilenske samfunnet. For meg er det en dyd av nødvendighet, fordi det er så brutalt urettferdig, så tøft, så rått. Men selv om jeg må gjøre det, betyr det ikke at jeg ikke ser lyse sider ved samfunnet og ved kulturen. De lyse sidene er først og fremst, og dette kan jeg ikke få sagt sterkt nok: menneskene. Det er menneskene som gjør at alt sammen får mening, at balansen kommer, at alt sammen får verdi og betydning. Samtalene, hengivenheten, gleden og stå-på-energien chilenerne har, ikke på grunn av, men hele tiden på tross av. Velkomstselskapet som ble holdt for oss, står som den aller hyggeligste begivenheten her fra Santiago de Chile. Store smil. Faste armer som klemmer hjertelig (og alltid tar deg i hendene etter at du har gitt en klem). Nysgjerrighet og respekt. Latter og varme. Litt åpenhet inni mellom, ekstremt mye humor. Og mat, mat, mat. Les: kjøtt.

(Reisetips til deg som skal ut å reise med små barn: La dem alltid ha sine små trillekofferter. Det er ufattelig hvor mye moro barna har hatt med disse koffertene. Det har vært den mest populære leken på hele reisen.)

Farvel til Santiago for denne gang
Etter ti hektiske og litt slitsomme – men også fine og morsomme dager, er alt pakket og klart for Nicaragua. Vi vet ikke hva som venter oss. Ingen av oss kjenner Nicaragua fra før. Men en myte eller en idé bærer vi selvfølgelig med oss. Vil ideen stemme overens med virkeligheten? Før vi imidlertid finner ut av dette, venter det oss en lang reise. Vi flyr fra Santiago de Chile til San José i Costa Rica, fordi dette var en langt mer økonomisk løsning enn å fly direkte til Managua. På flyplassen i San José vil vi, etter planen, bli hentet av en minibuss som kan ta oss over grensen til Nicaragua. Med blytunge kofferter (jeg forstår ikke at det er mulig) og trøtte barn (klokka er fire på natta) kaver vi oss inn i bilene til våre velvillige venner som igjen stiller opp i flokk for å følge oss til flyplassen.

Å leve i øyeblikket?
Flyreisen fra Santiago til Costa Rica, via Lima, gikk greit. Barna begynner å få trening i å være på fly og å holde ut. På en måte tror jeg vi voksne blir langt mer slitne av å reise enn barna selv. Jeg har tenkt litt på dette, og jeg har undret meg over barns evne til å more seg over ting de ser og hører, selv på en veldig slitsom reise. De kan le og tulle når jeg føler meg mentalt på et helt annet nivå. Jeg tror dette har å gjøre med at når barna reiser (og lever generelt), lever de i øyeblikket. Det gjør nok ikke vi voksne, selv om vi stadig streber etter å kunne gjøre det. Vi voksne bærer med oss det slitsomme som skjedde, vi kjenner øyeblikkets tyngde og fremtidens bekymringer. Når vi vet at noe slitsomt ligger foran oss, farger dette øyeblikket – selv om øyeblikket kanskje i og for seg ikke er spesielt tungt. Hvis vi for eksempel vet at det venter oss en natt uten søvn, er det som om vi blir trøtte lenge før vi egentlig kjenner søvnen. Sånn er i hvert fall jeg. Jeg bærer nok byrden av fremtidens bekymringer på mine skuldre (husk nå endelig på at jeg er i ammetåke), og dette kan endre opplevelsen av øyeblikket. Sånn har jeg det når jeg reiser med barna. Jeg bekymrer meg for hva som kan komme rundt neste sving, og glemmer litt å tenke på at akkurat nå er faktisk alt bare bra. Barna spiser, tuller og ler, og ingenting “farlig” skjer. Men selv om denne holdningen nok gjør seg gjeldende hos meg, tror jeg nok også jeg har lært litt i løpet av denne turen allerede. Er jeg blitt litt mindre redd, og litt flinkere til å slappe av? Klarer jeg i litt større grad å tenke: Et skritt av gangen, bare pust, så går alt bra? Jeg tror nok at det er tilfelle. Vi har vært gjennom mye venting, flere flyturer og ganske mange “ville” bilturer, sett med norske øyne. Men vi har klart oss fint gjennom det, og istedenfor å føle meg mer engstelig, registrerer jeg, lykkelig, at jeg er mindre engstelig og mer avslappet. Jeg tåler bilturer i Santiago med barna, jeg makter å vente på en flyplass med barna hengende rundt beina, jeg greier å amme Paloma, mate Sebastian og snakke med Amanda på samme tid, uten å ha spist på lenge og med et minimum av søvn. Men lite visste jeg at den store ildprøven skulle vente oss i San José …

 

San José, Costa Rica
Vi har vært på flyreise i tolv timer fra Santiago, og står på flyplassen i San José. En minibuss skal komme og hente oss. Vi går spent ut av flyplassen, titter rundt oss på alle kanter – men intet skilt med våre navn, slik det var avtalt. Vi plasserer våre tonn bagasje inntil veggen og setter oss ned med barna for å vente. Sebastian og Amanda begynner å more seg. De skreller klementiner og synes det er helt ok. Vi går engstelige rundt og kikker etter en minibuss som ikke viser seg. Til slutt gir vi opp ventingen. Vi har ikke annet å gjøre enn å akseptere tilbudet fra noen generøse taxister, som både kan kjøre oss til San José sentrum og som vet å finne et hotell til oss. Et hotell virker på alle måter mer forlokkende enn en busstur, selv om vi egentlig bør komme frem til Nicaragua så snart som mulig, fordi vi har en jobb å gjøre der. Men istedenfor havner vi altså på et hotell. Og det var en hyggelig overraskelse. Her fikk jeg mitt første møte med “myten om Latin-Amerika”: papegøyer i trærne, kokospalmer overalt, fuktig og varm luft, blomster og bilhorn over det hele. Costa Rica. Velkommen.

De ivrige drosjesjåførene forteller med glød om sitt land. Costa Rica er annerledes, sier de, i latinamerikansk sammenheng. Landet har ikke hær, og dette gjør at de økonomiske prioriteringene blir annerledes. Utdanningen, også på universitetsnivå, er gratis. Folk lever bra, sier de. Helsesystemet er heller ikke så verst, ifølge dem. Costa Rica er dyrere enn andre latinamerikanske land, men har til gjengjeld andre fordeler. Slik presenteres Costa Rica for oss av de første vi treffer. En annen mann, fra Guatemala, som vi kommer i snakk med på hotellet vi skal sove på, sier at dette overhodet ikke stemmer. Folk er fattige, og folk forteller en fin historie om landet sitt. Men det stemmer ikke det de forteller. Han mener Costa Rica er like farlig som Guatemala, og at forskjellen er at alle vet hvordan det er i Guatemala mens man i Costa Rica lager en fin fortelling. I parentes bemerket har vi fått høre via andre kanaler at det er forskjeller mellom for eksempel Costa Rica og Nicaragua, til Costa Ricas fordel. Forklaringen på dette skulle blant annet ligge i historien. Da spanjolene kom, hadde Nicaragua stor indianerbefolkning og Costa Rica hadde det ikke. Slik fikk Nicaragua stor mestizo-befolkning, mens Costa Rica fikk flere med “ren” spansk bakgrunn. Historien sier at som konsekvens av dette har det vært lettere å styre og kontrollere situasjonen i Costa Rica, at menneskene har hatt mer tilgang på makt og goder. Men tilbake til Costa Rica. Vi tar oss en tur ut på gata, selv om vi altså er fryktelig trette etter denne lange flyturen og kjedelige, forgjeves ventingen på flyplassen.

Under trærne med alle papegøyene ligger mennesker og sover i kasser. Tydelig fattigdom eksisterer side om side med tilsynelatende velstand. Jeg lar meg forvirre av et skilt med reklame om en kiropraktor-klinikk · “Clinica de quiropracticante”. I Chile kjenner man ikke til denne virksomheten (man kan ikke en gang ordet for det), mens jeg altså her i Costa Rica på første gatehjørne finner ut at det tydeligvis finnes her. Under reklameskiltet ligger en nedrevet bygning. Sebastians kommentar, som også får være med på denne lille byrunden, er: Mamma, se, det er en ødelagt lekeplass der.

Reis ikke med buss fra Costa Rica til Nicaragua (med småbarn ombord)
Jeg vil anbefale alle, barnefamilier, enslige og venner, å dra på reise sammen. Men jeg vil ikke anbefale å ta bussen fra Costa Rica, San Jose, til Leon i Nicaragua. Dette er en lite hyggelig reise. Det ble en fjorten timers tålmodighetsprøve, som etter sigende skulle være en sekstimers grei kjøretur.
Veiene i Costa Rica var alt annet enn gode. På enkelte skilt stod det, enkelt og greit: Her slutter vedlikeholdet av denne veien. Vi krysset et slags fjell, med tett, plutselig tåke, og det i en hastighet som ifølge mitt skjønn var langt fra passende. Men prøv å fortelle dette til en drosjesjåfør! På veien over denne høyden fikk vi være vitne til en diger trailer som lå i nesten 180 graders vinkel nede i en grøft. Heldigvis underlig nok lot ingen til å ha blitt alvorlig skadet. Vi forsøkte å få barna til å se i alle andre retninger enn mot denne ulykken. Hva slags inntrykk må en veltet trailer gi dem?

Timene sniker seg sakte av gårde. Barna sover og klager og tuller litt om hverandre. Varmen stiger. Og stiger. Vi må ta en pause for å spise. Maten er upåklagelig. Menneskene fra Costa Rica er imøtekommende og nysgjerrige. Alle spør hva vi gjør og hvorfor vi er der. De sier “åi, åi” når de hører vi er på vei til Nicaragua. Der er det varmt, sier de. Ja, sier vi. Uten at vi evner å forestille oss hva som virkelig venter oss. Vi setter oss inn i den varme bilen igjen. Vi har flere timers kjøretur igjen.

Grensen mellom Costa Rica og Nicaragua
På grensen mellom disse to landene opplevde vi høydepunktet på bussturen. Vi var allerede blitt ganske slitne, og var ikke helt mentalt forberedt på hva som ventet oss her (kanskje Patricio var det, men ikke jeg, la vikinga). La meg bare nevne stikkord som korrupsjon, raslende dollar, hete uten sidestykke, apekatter i trærne, innpåslitne hjelpere, køer av en annen verden, trailere lange som uår, fattige mennesker, uforståelige grupper av skummelt utseende menn som samler seg og teller penger. Og oss med barna i baksetet som roper ut i fryd over apekattene i trærne. Himmel. I ettertid mer komisk enn slitsomt. Men der og da ganske uholdbart. Amanda maste sånn rundt beina mine da vi stod og ventet i en kø, så stroppen til kjolen min røk. Så der stod jeg i grenselandet, våt av svette, sulten og trøtt, litt redd og veldig utålmodig, og holdt oppe kjolen med hendene som best jeg kunne. Nicaraguas grense blir et minne for livet. Klokka tolv på natta kommer vi omsider frem til vår endestasjon: Nicaragua, León.

 

Farvel Nicaragua, Nicaragüita

Skrevet av Cecilie Lønn, november 2007

Fysisk sett sitter jeg i Chile og skriver dette, men mentalt sett føler jeg meg like mye til stede i Nicaragua. Når jeg opplever noe som gjør inntrykk på meg her i Chile, sammenligner jeg det ikke automatisk med noe i Norge (slik jeg gjorde da jeg kom i august). Nå sammenligner jeg opplevelser snarere med Nicaragua, og gjennom dette ser jeg også Chile på en annen måte enn hva jeg har gjort tidligere.

Avskjeden med Nicaragua var trist og følelsesladet. Hushjelpen Ana og den nicaraguanske dagmammaen vår, Pastora, hadde knyttet seg veldig sterkt til oss, og spesielt til de tre barna våre. Sønnen til hushjelpen, Carlito, hadde også engasjert seg enormt i barna våre. Barna våre og Carlito hadde lekt, nesten uten stans, i tolv uker, hver eneste dag, og plutselig skulle vi altså reise. Carlito pleide før å ligge og sove etter skoletid, fordi det ikke var noe spesielt som skjedde i huset der mammaen hans jobber (altså i det huset vi bodde). Han bare ventet på henne til de skulle gå hjem sammen. Nå hadde huset vært fylt av lekekamerater, og også av oss voksne, som hadde inkludert ham på turer og i gjøremål. Avskjeden føltes nok derfor brå og brutal da vi dro, og huset opplevdes sikkert som tomt og annerledes etter vår avreise. Alle gråt da vi dro. Gråten hadde for øvrig pågått en uke før selve avreisedagen. Carlos og mora klemte barna etter tur · om igjen og om igjen. Jeg følte at Paloma i de tolv ukene hadde vært den babyen Ana aldri hadde hatt råd eller anledning til å få. Ana kom til huset vårt også på fridager, for, som hun sa, å se Paloma. Og nå skulle vi altså alle sammen reise. Jeg gråt også. Men jeg vet ikke helt om jeg gråt for meg selv, eller om jeg gråt fordi jeg syntes det var så trist at Ana, Carlito og Pastora syntes det var så trist at vi dro. Jeg tror jeg tok deres tristhet innover meg, og uansett trillet tårene nedover kinnene. Det var veldig følelsesladet.

Men samtidig, alltid dette samtidig, så var jeg veldig glad over at vi nå skulle reise. Faktisk så ønsket jeg veldig sterkt at vi nå skulle komme oss av gårde. Og det skyldtes det enkle faktum at min redsel for denguefeber nå hadde nådd nye høyder. På grunn av alle orkanene og de tropiske stormene og regnværet som hadde herjet i området, hadde myggen fått gode leve- og vekstvilkår. Og i kjølvannet av mange mygg, følger mye dengue. Avisene hadde varslet om at byen León nå led under et sterkt angrep av dengue; dette var et spesielt år med svært mye dengue. Vi hadde fått føle dette på kroppen gjennom at en av våre overordnede i selve avreisetidspunktet var rammet av dengue, i tillegg til at dagmammaen vår hadde rukket å bli frisk av dengue en dag før avreisen (les mer om Patos denguefeber og dengue her). Etter noen ukers pause fra frykten for dengue, var jeg nå altså reddere enn noensinne. Bare tanken på at noen av barna våre skulle lide under noe sånt som dette, fikk meg til å føle frykt sterkere enn jeg noen gang har følt tidligere i hele mitt liv. Tidligere i mitt liv, når jeg har vært redd for noe, har jeg vært spart for mye og jeg har vel stort sett fryktet for meg selv. Eller så har frykten min vært mer generell og allmenn, for menneskeheten og for kloden. Men den typen frykt har vært annerledes, mer vag, lettere å vifte bort og dempe. Denne frykten jeg følte nå, var en ren mammafrykt. Jeg følte, tenkte, reagerte og opplevde situasjonen kun ut i fra det at jeg nå er mamma, og har tre små barn jeg må passe på og vokte over. Med dengue følte jeg at min mulighet til å kunne ha rimelig kontroll over at alt er bra med de små, var mye mindre enn vanlig. En enslig liten mygg kunne komme, sette seg på den myke huden deres, stikke og fly sin vei. Og det kunne være nok. Frykten jeg følte gav seg ulike utslag. For det meste opplevde jeg igjen frykten som noe fysisk, som noe som presset seg på inni meg. Som om jeg inntil nå ikke hadde visst at jeg hadde en stamme inni meg, en stilk av noe slag som går gjennom hele kroppen. Plutselig ble jeg oppmerksom på at jeg hadde dette inni meg, dette merkelige som vanligvis forholder seg rolig og sterkt og som gir meg styrke og energi. Med så mye frykt følte jeg plutselig at denne stammen inni meg ristet. Jeg skalv, men skjelvingen kom helt innefra, som noe jeg vanskelig kunne kontrollere og som gjorde at jeg ikke kunne oppføre meg som den vanlige Cecilie. Til vanlig føler jeg meg glad, balansert, energisk og vital. Nå følte jeg kun at jeg skalv og at dette hindret meg i å være den personen jeg er vant til å være. Det sjenerer meg ikke å fortelle så åpent om dette her, fordi jeg ikke ser på dette som et personlig nederlag. Jeg ser på det å føle frykt som noe svært menneskelig og naturlig, og på en måte tror jeg det er en sunn reaksjon – men kun hvis reaksjonen i ettertid kan kontrolleres og man kan få hjelp av mennesker man er glad i til å mestre frykten. Det skumle er hvis man ikke klarer å ta i mot hjelp, hvis man konsekvent avviser mennesker rundt seg fordi man selv lider, hvis man overhodet ikke klarer å lytte til hva andre mennesker sier og ei heller forsøker å ta inn over seg hvordan andre mennesker opplever den samme situasjonen. Jeg klarte å ta inn over meg andres beroligende ord, og jeg klarte å se at min reaksjon var en reaksjon som kom innefra, fra mammaen i meg. I tillegg tror jeg at denne reaksjonen kom så veldig sterkt fordi Paloma kun var fire-fem måneder på det tidspunktet. Den så mye omtalte ammetåken hadde jeg ikke følt så mye til inntil da, men jeg tror nok at i et forsøk på å forklare min sterke fysiske reaksjon av frykt, vil dette med ammetåken være et viktig forklaringsbidrag. Men igjen, hva er egentlig ammetåke? Jeg tror vi ofte bruker dette begrepet i tide og utide, og at nybakte mødre og personer rundt mødrene snakker om utslag av ammetåke, uten at man egentlig vet hva dette i bunn og grunn er. Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke vet det helt selv heller – men likevel føler jeg meg, instinktivt?, sikker på at min frykt delvis har å gjøre med nettopp ammetåke.

Så, kjære lesere, jeg tok et tåredryppende farvel med Nicaragua, men samtidig ønsket jeg også at vi skulle komme oss bort fra det stedet som også kunne utgjøre en fare for barnas helse. På tampen må jeg også fortelle en liten anekdote om hvordan jeg, i min redsel for dengue, ikke klarte å se skogen for bare trær:

Krabber her?

Det var en av de siste nettene i Nicaragua. Frykten min for dengue var på topp. Jeg hadde tatt nok en sjekk av barna · ingen feber, intet oppkast, ingen signaler om at noe skulle være galt. Fint. Det er midt på natta, og jeg setter meg ned på do på badet. Svært trøtt og litt fortumlet stirrer jeg ned på golvet. Jeg ser noe bevege seg. Noe som ligner på ei krabbe. Noe jeg tenker er ei krabbe. “Så rart, krabber her i León, selv om vi er langt fra sjøen. Ja, ja. Nicaragua. “Este país” (dette landet), tenker jeg søvndrukken, og går og legger meg igjen i senga. Først neste dag, i tolvtiden, går det opp for meg at det var litt rart at jeg så ei krabbe på badet. Jeg ringer hastig hjem og forsøker å beskrive det jeg så. Ana og Pastora er raskt på pletten, rett inn på badet med insektspray overalt. Ut av skapet på badet kommer det, ikke ei krabbe omtåket av innsektsspray, men en alacran, en giftig skorpion med en lang pigg den kan stikke deg med opptil flere ganger hvis du kommer for nærme. Joda, det var både trist – og fint – å reise fra vårt kjære Nicaragua på det tidspunktet.

Farvel med studentgjengen

En annen grunn som gjorde at det var trist å reise fra Nicaragua, var at det innbar oppbrudd og avskjed med en helt fantastisk gjeng studenter. Jeg husker da jeg første gang så den norske gjengen (og ei svensk jente) ankomme. Jeg tenkte: så norske de er. Noen ganger glemmer jeg nemlig hvordan vi nordmenn er, når vi er sammen i en stor gruppe. Dette skyldes at jeg går så mye sammen med latinere og folk fra andre land, at jeg noen ganger rett og slett glemmer hvordan min egen kultur er. Da jeg så denne store gjengen studenter, fikk jeg et nytt møte med min egen norske kultur. Jeg hadde glemt hvor forsiktige vi er, hvor høflig vi oppfører oss, hvor lavt vi snakker, hvor lite vi bruker kroppen når vi sier noe, hvor forsiktige gestene våre er i de øyeblikkene vi søker å bli kjent med hverandre. Det kom som et sjokk på meg å se denne kulturelle samhandlingen utført av førtifem studenter. Men samtidig visste jeg jo også at det typisk norske er at når en viss tid er gått, tilsier kodene at man kan begynne å vise seg mer. I løpet av et par dager forandres kroppsspråk, stemmebruk, fakter, gester, ting man sier og gjør. Man har gjort slik lovene og kodene tilsier, man har blitt kjent og man har forstått litt av hvem folk er, hvilken type de er · og man finner seg en plass i gruppa. Når dette er gjort, trer personlighetene frem. Åi. Jeg forstår hvorfor det er vanskelig for innvandrere å bli kloke på vår kultur og vår væremåte! Jeg kan, helt ærlig, forstå hvorfor de sier vi er litt kalde og reserverte. For hvordan kan det være mulig å møte vår avventende, tilbaketrukne væremåte, uten å tolke det som et signal på at man kanskje egentlig ikke ønsker å bli så veldig godt kjent? Hvordan kan den som er fremmed for våre høflighets- og forsiktighetskoder gjette seg til at en nordmann kan være veldig varm, kjærlig, hengiven og en trofast venn, når førsteinntrykket er et svakt håndtrykk, et forsiktig smil, et skrått øyekast og kanskje ryggen til? Men altså, denne norske gjengen vant hjertet vårt totalt. De viste seg som en fantastisk ressurssterk gjeng, med energi nok til å være med på det meste: studere, reise, feste, lære, se, oppdage, spørre, leve – og ta eksamen til slutt. Studentene hadde selvstendige meninger, tanker og prosjekter. Og nye prosjekter ble også født mens de var i Nicaragua. (Snart kan du lese mer om EduNica her.) Nyt bildet av denne flotte gjengen. Jeg håper jeg får møte flere av dem i andre anledninger senere. Og jeg benytter samtidig anledningen til å ønske dem lykke til videre. (“Ikke gi dere med spansken. Husk at grammatikk er gøy!”)

Litt om livet i Santiago de Chile og chileneren – i sammenligning med nicaraguaneren

Det er veldig godt å ha et eget sted når man er norsk og er på ferie i Santiago. På mange måter føler jeg at jeg har blitt litt latinamerikansk, dvs jeg er blitt mye mer vant til å være omgitt av mennesker i veldig stor grad. Men her i Santiago kjenner jeg det norske i meg: Jeg kan da ikke være sammen med mennesker hele tiden? Jeg kjenner hvor grensen går inn i meg, og det er klart at vi trenger vårt eget sted!

Det har vært lettere for meg å være i Santiago denne gangen enn hva det var da vi var her i august i ti dager. Dette skyldes hovedsakelig at vi denne gangen leier vårt eget hus · vi har vår egen plass. Selv om jeg på noen måter ikke føler meg helt typisk norsk, holder jeg fast på dette med å ha det private rom for familien. Jeg klarer ikke å gå inn i den delen av chilensk kultur som dreier seg om at man skal være sammen med alle · alltid. Jeg må ha tid for meg selv, tid alene med familien, rom og plass for å leve og bo. Dette er vanskelig å forstå for chileneren. Når jeg forsøker å forklare dette, føler jeg meg ikke forstått. Snarere føler jeg at de virker litt fornærmet fordi vi ikke velger å bo hos dem, i det lille huset de har hvor de allerede bor sammen med sine barn og barnebarn, uten hage og med en trafikkert vei som nærmeste nabo. Men jeg har kommet dit hen at jeg ikke lenger lar meg påvirke av at de eventuelt føler seg ille berørt over at vi ikke kan bo alle sammen i samme hus. Det får stå sin prøve. Min skjebne er at jeg er viklet inn i chilensk kultur på så mange plan, og jeg kan ikke fungere i denne tokulturelle tilværelsen gjennom å gi avkall på ting som er vesentlige for meg. Jeg kan endre meg og tilpasse meg på de områder hvor jeg føler at jeg ikke mister noe av meg selv. Men jeg kan ikke gå på kompromiss med meg selv og velge løsninger som jeg tror chileneren vil jeg skal velge. Jeg tenker at de heller får bli sure, og kanskje forsøke å bli kjent med meg og forstå meg bedre etter hvert, snarere enn at jeg skal forsøke å være på en annen måte enn slik det er naturlig for meg. På bakgrunn av at vi nå altså har installert oss i et hus for oss selv, synes jeg Santiago blir litt lettere å tåle. Jeg sier: lettere å tåle. Jeg sier ikke at Santiago er hyggelig. For det synes jeg fortsatt ikke at Santiago er. Kanskje kan man si at enkelte deler av byen er fin. Det finnes en del grønne lunger, en del moderne konstruerte steder som minner om vår storbyarkitektur, med kjøpesentre, handlegater, kafeer og restauranter, store, åpne plasser og spennende museer. Men på tross av at man har disse tingene som vi forbinder med ·moderne samfunn·, er livet i Santiago for meg på ingen måte komfortabelt. Dette skyldes for det første at jeg hele tiden er inngitt med følelsen av at jeg har ingen steder å gå til i Santiago. Hvis jeg for eksempel ønsker å være ved ei elv, et vann eller ei strand, er ikke dette helt umulig. Men det innebærer en så lang reise og at man må gjennom så mye trafikk før man kommer dit og etter at man har vært der, slik at når man kommer hjem igjen, er man så sliten at man ikke føler man har vært ved ei elv · men ved en anleggsplass i flere timer. Utflukter og turer kan man gjøre, men man må være forberedt på at man ikke belønnes med en følelse av fornyet energi (slik man kan oppleve flere steder i Norge, inkludert i Oslo) · men man føler tvert imot at man har brukt energi tilsvarende minst en arbeidsdag.

For folk som jobber i Santiago er det ikke uvanlig å ha 1 ½ – 2 timers reisevei · en vei. Og arbeidsdagen er gjerne av tolv timers varighet, eller mer. Og det for en lønn jeg ikke fatter de klarer å leve av, tatt i betraktning prisene på mat og forbruksvarer. Minimumslønna er på rundt 1400 kroner, og svært mange jobber tolv timer om dagen for minimumslønn. Arbeidsledigheten er stor, veldig stor · hvor stor vet vel egentlig ingen. Den økonomiske situasjonen er på bristepunktet i mange familiehusholdninger. Man kommer seg gjennom dagen, uken, måneden, året med et skrik. Økonomisk planlegging er noe man kan se langt etter. Det gjelder å holde hodet over vannet. Hvordan de gjør det, klarer jeg aldri å forstå. Folk kan for eksempel bo i et hus hvor de ikke har betalt husleie eller huslån på et halvt år. De er pålagt å betale ·straks·, samtidig som de er arbeidsledige og har liten utsikt for ny jobb. Likevel er de, ytre sett, helt rolige og sier at dette ordner seg fint, her er det ingen problemer. I begynnelsen ble jeg veldig forskrekket over en slik innstilling til tilstander jeg ut i fra mitt norske ståsted ville karakterisere som tilnærmet ·krisetilstand·. Nå vet jeg at om ikke akkurat de fleste chilenere, så i hvert fall en hel del, lever akkurat sånn. De lever som om de hele tiden står på grensen av noe, på kanten av et stup, på randen av et slags sammenbrudd. Jeg venter på at noe drastisk vil skje, for fra min synsvinkel ser det ut som om det rett og slett ikke kan gå mer. Men det går likevel! På en eller annen måte klarer chileneren å hente seg inn igjen, klamre seg fast · men jeg aner ikke hvordan de gjør det. Personlig tror og frykter jeg at krisen, det virkelige fallet nedover, er noe som må komme. Spørsmålet er bare når det kommer. Vil det komme et nytt Argentina? Jeg aner ikke. Jeg registrerer kun at chileneren lever som på nåde innenfor den klassen de mener seg å tilhøre. En måte å lure seg unna det økonomiske uføret på, er å betale kreditter med kreditt. Det er også for eksempel helt vanlig å betale matvarer med kredittkort. En handel på kanskje femti kroner deler de inn i gud vet hvor mange kvoter! Og de betaler selvfølgelig flust med renter på den lille handelen. Men på den måten, ved å bruke alle muligheter som kredittkortene gir, skyver de foran seg det ·det unngåelige sammenbruddet·.

Men hva skjer så, hvis ·sammenbruddet· kommer? Jo, da flytter barn og barnebarn inn i foreldrenes hus. Der installerer de seg, bak en plettfri fasade. Hus med gitter, tre meter gressplen, en bil utenfor, noen planter, keramikkfliser, to etasjers hus · alt ser fint ut. En turist som går forbi vil tenke: velstanden er kommet til Chile. For jo da, økonomien · på makroplan · i Chile, går godt! (Og Norge er et av de landene som vet å benytte seg av handel og investering i Chile. Og langt fra all handel er til å være stolt av. Utnyttelse av arbeidskraft er et utbredt fenomen · også der hvor norske bedrifter er inne i bildet.) Men på grunnlag av veksten i industrien i Chile ser nok også mange på landet som ·rikt·, i latinamerikansk sammenheng. Men hvem er det rikdommen kommer til gode? Selvfølgelig, svaret er nesten kjedelig å skrive, for historien er så eldgammel og gjentatt: De rike får mer, de fattige og de som har lite, får stadig mindre.

Å være turist i Chile og i Nicaragua vil altså fremstå som to helt forskjellige erfaringer. I Nicaragua ser man fattigdommen; man kan ikke unngå å legge merke til den. Malingen flasser av, husene er skjeve, dårlige, ofte skitne, ingen bil står utenfor, husene har dårlig standard generelt og folk ser ofte ikke like velstelte og velkledde ut. Gatene er hullete og alle offentlige kontorer og instanser har en helt annen standard enn den som finnes i Chile. Bybildet og gatebildet er kort sagt totalt forskjellig i Chile og Nicaragua. Og man kan jo gjennom dette forledes til å tro at folk i Nicaragua er veldig fattige og at situasjonen i Chile er mye bedre. På merkverdig vis må det sies at situasjonen i Chile også er mye bedre enn i Nicaragua, til tross for alle de økonomiske og sosiale problemene man har i Chile. Men poenget er at situasjonen i Chile ikke er slik den tilsynelatende er. I Chile forsøker man, mer eller mindre desperat, å fremstå som velstående, som ·middelklasse·, som avslappet og med økonomisk kontroll. Fasaden er veldig viktig. Ja, noen ganger er fasaden viktigere enn at maten kommer på bordet. Naboer og venner må for enhver pris ikke forstå hvordan det egentlig står til. Og for å hindre at sannheten kommer frem, kler man seg for eksempel i dress og sprader rundt med dokumentmappe og et kjekt smil · selv om man er arbeidsledig. I Nicaragua, som faktisk er verdens nest fattigste land, skjer ikke dette. Min opplevelse er at denne muren av fortielse av den reelle situasjonen eller beskyttelse av sitt ytre image ikke eksisterer hos nicaraguaneren. Jeg opplevde nicaraguaneren som veldig ydmyk, direkte og ærlig. De snakket om fattigdommen sin på en totalt annerledes måte enn hva som er tilfelle hos chilenere. Nicaraguaneren later til å ha innsett sin fattigdom, de lever med den og har tilpasset levenivået og kjøpevanene etter inntekt, og mangel på sådan. Chileneren på sin side har ikke innsett sin egen situasjon. De lever over evne, og nekter å innse at tingene ser ganske mørke ut. De holder krampeaktig på en plass i det de kaller middelklassen, og de nekter å se at det de kaller middelklassen er å sammenligne med en sekk som er blitt så stor, tung og bristeferdig at den en dag vil sprekke og folk vil ramle i bakken med et brak. Nicaraguaneren vil ikke få dette fallet. De står allerede på bakken, med begge beina godt plantet, og de bruker ikke en stakkars córdoba uten at det er til noe de absolutt må ha. Kanskje er det det flotte gatebildet i Chile, de moderne restaurantene, de innbydende kafeene, de bugnende butikkene og de enorme supermarkedene som lurer chileneren til å tro at de bor i et rikt samfunn hvor man kan forbruke uten frykt? Kanskje er rett og slett reklamen og den ytre påvirkningen så sterk at det blir umulig å se seg selv og ens egen situasjon på grunn av at kampanjen fra de høye herrer som sitter med all makt og den store pengesekken, er vellykket? Kjøpepresset, spesielt på barn og ungdom i skolealder, er enormt. Nesten hver dag blir foreldrene pålagt å kjøpe ting barna skal ha med seg på skolen, ting de skal bruke i teateroppsetninger, i undervisningen, i lek og på tur. Foreldrene presser seg selv til det ytterste, for nettopp gjennom at ens eget barn stiller uten det som blir krevd, vil man avsløres. Det vil fortelle at man ikke har råd · og da er spillet over. Selv om man ikke har penger til mat, bensin, lys, vann, gass, etc., så må minstejenta ha med seg to små vifter og en fakkel på skolen neste dag! Og hva hvis man ikke klarer å kjøpe kostymekjolen dattera må ha på avslutningsfesten på skolen?

Det chilenske samfunnet gjør meg sliten. Jeg føler at konsumkulturen har spist seg innover i folk. Jeg elsker chilenerne, og derfor er det sørgelig og opprørende å bli kjent med strukturer i deres måte å leve på. Hvorfor aksepterer de situasjonen? Hvorfor lar de seg presse slik? Hvorfor velger de ikke å se sin egen virkelighet i øynene og gjøre som nicaraguaneren: leve på det nivået man faktisk er på, og ta valg ut i fra den økonomien man faktisk har · ikke den man ønsker å ha?

Chileneren opprører og provoserer meg. Jeg elsker chileneren, men misliker samfunnsutviklingen i Santiago. Nicaraguaneren får meg til å bli totalt øm om hjerterota. Jeg blir stående med åpen munn og tårer i øynene. I Nicaragua blir du møtt med en ydmykhet av de helt sjeldne. Menneskene deler det de har med deg på en måte jeg ikke har opplevd noe annet sted. De viser seg som den de er, fattige, i kamp for det daglige brød, men med stolthet og verdighet. Med et åpent blikk, et rolig, forsiktig smil og et skjevt blikk. Sterke, modige og faste. Chileneren er for meg så mye mer sammensatt, mer unnvikende og vanskelig å virkelig få tak i.

Men på tross av alle utfordringene og problemene, på tross av dystre fremtidsutsikter og sviktende håp om bedret privatøkonomi, så elsker chilenerne seg selv, landet sitt og kulturen. De dyrker festene sine, maten sin, musikken, dansen, det chilenske språket (som er veldig rikt på idiomatiske uttrykk) og de kulturelle uttrykksformene. De vil nødig flytte på seg. De streber hele tiden etter å få det bedre og sier hele tiden at det snart ordner seg. De kritiserer gjerne heftig systemet i landet · men er samtidig troende til å takke nei til et strålende jobbtilbud i et rikere og bedre stilt land. For de kan jo ikke reise fra bestemora eller onkelen sin!

Chilenere ler masse og ofte, og har gjerne ganske grov humor. Sammenlignet med nicaraguaneren, blir chileneren vulgær. Nicaraguaneren snakker penere, slår færre vitser, er mindre spontane og åpne. Chileneren er mer burlesk, og benytter enhver anledning til å fortelle en vits eller en historie. I likhet med nicaraguaneren er chileneren svært amorøs i sin språkbruk. Går du til doktoren i Nicaragua, sier doktoren hele tiden “mi amor, mi linda, mi preciosa” til deg, og selv om kanskje ikke legen i Chile ville si det samme, er chileneren veldig kjærlig. Hvordan ville det være for en nordmann å på en vanlig, grå hverdag møte mannen eller kona si i døra etter endt dag på jobben med et: “God ettermiddag, mitt liv, min søte vidunderlige skatt, hvordan har du hatt det på jobben?” Hola mi vida, mi tesoro lindo precioso·. Ville vi ikke da lure på hva man forsøkte å skjule ved en slik velkomst? I tillegg bruker chilenerne store ord når de beskriver sin egen virkelighet, sitt forhold til sin ektemake, sine barn og deres skolegang, oppdragelsen de gir barna sine og det livet de bygger opp for seg og sine. De fremstiller det i fantastiske vendinger, med mange adjektiv og med stor emosjonell innlevelse. Nordmannen på sin side, for å komme litt tilbake til oss selv, ville kanskje nøye seg med å si: ·Vi har en grei familie og vi koser oss sammen.· Så hvordan kan nordmannen og chileneren forstå at man kanskje faktisk forsøker å beskrive det samme? Chileneren vil kunne tro at man forsøker å si det motsatte, fordi det blir sagt med så liten innlevelse, som om man ikke tror selv på det man sier. Og nordmannen vil kunne mistenke chileneren for å forsøke å pynte litt på tilværelsen· Joda, kultur er spennende. Reisen i de kulturelle ulikhetene vil ingen ende ta.

Chilenere på besøk

Chilenerne blir aldri trøtte når de er på besøk. De vil aldri gå. De sitter og sitter, og prater og prater. De minnes ting fra fortiden, og ler nesten hele tiden. Med gapskrattlatter. De trenger ikke spise så mye, men hvis de først skal spise, er det helt ok å spise klokka ett på natta. Og da kan de gjerne grille en hel gris eller to.

 

Barns leggetid

Chilenerne forstår ingenting når jeg forteller om at norske småbarn legger seg en gang mellom syv og åtte. De ser på meg med et rart blikk og sier at det var lurt · men de skjønner ingenting. Kanskje opplever de meg som veldig pedantisk? Og ettersom barna følgelig våkner tidlig på morgenen neste dag, forstår de enda mindre av det norske systemet. De sier at det sikkert er bra, men at saken i Chile er at barna ikke vil legge seg så tidlig. Det er derfor barna er oppe. Når jeg forsøker å si at det har litt å gjøre med hvilke rutiner man som voksne forsøker å arbeide inn hos barna, innvender de at det sikkert er riktig, men på akkurat deres barn vil ikke dette med rutiner virke – uansett. Ettersom barna altså ikke vil eller kan sove om kvelden, trekker de dem med seg sent og tidlig, mens barna til slutt, av ren utmattelse, sovner i en lenestol mens de voksne snakker, ler og spiser sammen. Noen mener (og dette har jeg hørt fra mange norske) at dette er flott, for det er da fint at voksne og barn kan delta sammen. Jeg på min side synes dette argumentet er litt merkelig. Det er selvfølgelig vakkert at voksne og barn kan delta på ting sammen, men det er ikke deltakelse mellom voksne og barn som skjer når voksne går på besøk og barna til slutt sovner foran tv-en! Det som da skjer er mangel på rutiner, mangel på innlevelse i barns behov for søvn, grenser og mat. Nei, mine kjære chilenske venner: jeg er ikke enig med dere! Og enda verre er det at dere heller ikke er enige med dere selv. Men dere vil fortsette like fullt å gjøre det samme. Men, jo da, jeg innrømmer det: Barna i Chile vokser i høyeste grad likevel opp til å bli gode, snille og flotte mennesker. Og joda, de blir veldig sosialt aktive… Så da er det kanskje ikke så farlig? Kanskje er det jeg som er hønemor?

 

Godteri bare på lørdager?

Det later til at alle – norske som chilenske – er tilfredse med mammas innføring av norsk kultur på ett område: godteri på lørdager. De chilenske barna stirrer på våre barn da de jubler over godteriet som kommer på tallerken foran dem når det er lørdag. Chilenske barn er ikke vant til at det er forskjell på lørdag og onsdag. Godteri er for hele uka, og lørdagen med.

Sebastian er – til mors store glede – i den fasen hvor han aksepterer at vi ikke kjøper godteri hvis det ikke er lørdag. Han gjør store øyne hvis han (av noen andre) får en karamell – og det er onsdag! Mors forkjærlighet for tradisjoner og følelse av at noen dager er spesielle har tydeligvis fått innpass i gutten. Men Amanda har mer problemer med å godta denne innstillingen: “godteri, godteri”, er kjente ord fra hennes munn. Men da kan storebror Sebastian forklare henne: “Du kan ikke spise godteri i dag, for det er ikke lørdag, jenta vår”.

Når jeg forteller chileneren at barna får godteri kun på lørdager, ser de også rart på meg. “Men hvordan er det mulig da? Ber ikke barna om godteri?” Noen ganger føler jeg meg helt fortapt når jeg skal forsøke å “forklare” min norske kultur. Mange av chilenerne har ikke reist særlig langt utenfor Santiago, langt mindre utenfor landets grenser. Snø er bare noe som er kaldt. Skog er ikke et sted man oppholder seg frivillig. Stearinlys og duse aftenstemninger forstår de seg ikke på. Neonlys er det som duger. Man må jo se hverandre og maten man spiser.

Undersøkelser viser at chilenske barn er blant de feteste i verden. Så når jeg sier at mine barn også ber om godteri på onsdager, men forsøker å forklare at jeg sier nei på onsdager og ja på lørdager, sier de at det er en god regel. Men det er likevel ikke sånn det er i Chile. I Chile spiser barna godteri på hverdager. Og så skifter chileneren tema.

 

Alene, men ikke ensom?

Å ha et ønske om å være helt alene er fullstendig ubegripelig for chileneren. Å være alene er en uønsket tilstand for dem, noe man ulykkeligvis har havnet i, men som det gjelder å komme seg ut av så fort som mulig. Å være sammen, hele dagen, til langt på natt, å alltid være omgitt av mennesker · det er lykken. Når jeg prøver å si at jeg synes det er vanskelig å tenke hvis jeg alltid er omgitt av mennesker, får jeg det samme merkelige blikket som de ofte sender meg. De blir nysgjerrige på hvorfor jeg tenker som jeg gjør. De vil høre meg gjenta hvordan jeg tenker, og så ler de av meg og kan ikke fatte hvordan det kan gå an å tenke så forskjellig. De fryder seg ved tanken på hvordan jeg må oppleve Chile. Til en viss grad har de sansen for måten jeg ser på ting på. Det passer fint som tema på fest. Men der stopper det. For chileneren er utrolig glad i sin egen kulturelle væremåte. Selv om de kanskje synes det er en uheldig væremåte på en del områder, vil de ha den væremåten, for det er den chilenske væremåten.

 

Barnløshet

Norske ektepar som frivillig lever uten barn er det definitivt umulig å forklare dem om. En slik innstilling eksisterer ikke, det er en umulig innstilling, det er ektepar som lever på en livsløgn og som ennå ikke har forstått at livet dreier seg om å få barnebarn og se slekters gang. Å bo alene på en hybel høres vanvittig ut for dem. At barna flytter hjemmefra når de er nitten, tjue år gamle får dem til å bli sittende å se på deg med store øyne. “Å nei, sånn er det ikke her!”, sier de etter å ha tenkt seg godt om. Nei, nei. Og så begynner de å fortelle om hvordan barna og familien holder sammen i tykt og tynt. Jeg på min side føler de glemmer å fortelle at kanskje flere ungdommer hadde ønsket å flytte, hvis de hadde hatt økonomisk mulighet til det, slik vi har i Norge. Kanskje er dette at alle bor sammen, under samme tak, ikke så frivillig og så familiekjærlig som de vil ha det til, tenker jeg. Den økonomiske situasjonen gjør at foreldre, barn og barnebarn må stue seg sammen i samme hus. Det går på ekteskapene og barnas harmoni løs – men dette skal eller vil de (etter min mening) ikke snakke så høyt om. For familien og la casita er hellig område.

 

En lang reise går mot slutten

Jeg skriver dette dagen før avreise tilbake til Norge. En nesten fire måneders tur er i ferd med å ta slutt. Det er både vemodig, og fint. Nå er vi klare for å reise hjem, fordøye inntrykk, samle og deler minner, oppsummere erfaringer og sortere all ny kunnskap. Å reise med småbarn og å reise uten småbarn er to helt ulike former for å reise. Jeg kjenner at for min del er det nok med fire måneder på tur. Opprinnelig hadde vi planlagt ni måneders reise, men det hadde blitt i lengste laget for meg. Kanskje er det hønemora i meg som er for sterk – eller kanskje er det ganske enkelt lett å forstå at man ikke klarer å skape nye rutiner og ny hverdag for småbarn i ni måneder i strekk. Men uansett hvor lenge man er på reise, er det utvilsomt veldig lærerikt å utsette barna for en slik erfaring. De har helt klart vokst på denne reisen. Ikke en eneste gang har de sagt at de vil hjem til Oslo. De har tvert imot løpt, spist, badet, sovet, ledd og snakket spansk i ett sett – lykkelig uvientende om orkanene Katrina, Rita, Stan, Wilma, Alfa og Beta. De vet ingenting om denguefeber, ei heller om jordskjelv (vi har opplevd tre på reisen, men de merket dem ikke). Til hvert sted vi har reist, har de ønsket å dra. De har stått klare, lykkelige med trillekofferten sin. (Og Paloma ved siden av i reisestolen.) Nå er de også klare til å dra hjem til Norge. De roper om snø, barnepark, besteforeldre og onkler. Først i etterkant vil det i sin helhet gå opp for meg hva denne reisen har vært. Men bare det å se at barna fornøyd har tilpasset seg ethvert nytt sted, enhver ny seng, mange nye mennesker, ny mat, nye hus, nye omgivelser – med store smil, er nok til at jeg mener å kunne si at denne rare utenlandsferden vår har vært vellykket og veldig spesiell for oss som familie.

 

 

Legg igjen en kommentar