Reisebrev: Contigo Peru

AvCecilie Lønn5. mars 2023

La Esperanza, Trujillo, La Libertad

På underlig vis er jeg nå tilbake på det stedet der gruppereisen til Peru med Pachamama Reiser startet 18. februar 2023. Jeg befinner meg på busstasjonen i Lima – på America Sur. Reisen med gruppa fra Norge er nå over. Dagene sammen med gruppa har vært fylt med aktiviteter og gjøremål, så det har ikke vært tid til å skrive om turen så langt. Men i skrivende stund sitter gruppa om bord på flyet med retning Norge, og nå er det tid for å fortelle om turen – og om noen av erfaringene, opplevelsene og hendelsene vi har delt i løpet av denne 16 dager lange reisen.

Plaza Norte i Lima (busstasjon)

Jeg skulle nå egentlig ha sittet på flyet på vei tilbake til det kalde, solfylte Norge – men istedenfor er jeg altså tilbake på det stedet der turen vår startet – og på vei til vårt første bestemmelsessted: Trujillo i Nord-Peru. En sirkel er sluttet, og en ny sirkel innledes. Jeg telte hardt på knappene på flyplassen i Lima, og nokså spontant bestemte jeg meg for å bli igjen i Peru en liten uke til. Bostedet vil være La Esperanza i Trujillo, og jeg ser fram til å ha en uke med tid til å jobbe og skrive – og til å være noe annet enn turist. Nå venter det meg en ny fase her i Peru, og jeg vil bruke tiden blant annet til å fordøye hendelser og tenke gjennom hvordan gruppereisen har forløpt. Jeg vil også legge ned energi på å forstå hvordan en slik tur som dette – en gruppetur til både sentrum, nord og sør i Peru – kan organiseres bedre, annerledes og på en mer smidig måte. Men i like stor grad vil jeg legge vekt på å fortelle om og vise fram de spennende stedene vi har besøkt og hvilke minner som knytter seg til hver plass. Sammen har vi skrevet historie, og vi har delt erfaringer jeg gjerne vil nedfelle som tekst. Men før jeg sier noe mer, vil jeg sende en hjertevarm mammahilsen til mine kjære, tre døtre som er hjemme uten meg i Norge. Jeg vet at de venter på meg – og jeg savner dem dypt. Jeg skulle gjerne ha vært sammen med dem, og jeg kjenner sterk lengsel etter å se dem og lytte til dem. Men samtidig er det en annen stemme som taler høyt og sterkt i meg. Nå gjør jeg nemlig det jeg jo har drømt om i så mange år i løpet av jentenes oppvekst. Jeg bruker tid her i et latinamerikansk land – for å bli enda bedre kjent med både kulturen, språket, musikken, maten, historien og folket. Det å kunne tilbringe tid i Latin-Amerika har vært et sterkt ønske i meg helt siden ungdomstiden, men av mange ulike grunner får man ikke alltid til å realisere drømmer. Nå har det imidlertid kommet en fase i livet der jeg kan få til noe av det jeg har ønsket meg. Jeg blir derfor her en uke ekstra, men mine døtre vil være sterkt i tankene mine. Det jeg skriver, vil derfor være viet til dem. Jeg skriver og har dem i tankene mine daglig, og jeg ser dem for meg når jeg forteller dette. Mitt håp er at de også kan føle mammaen sin. Kanskje vil noen tro nå at jeg har «små jenter» gjennom måten jeg snakker om jentene mine på. Det har jeg ikke, for de er ikke lenger så små. Men like fullt er vår relasjon slik at jeg alltid ønsker å være hos dem og nær dem, og jeg tror med varme i hjertet at de også føler det på samme måte. Så derfor, mammas barn, er disse linjene rettet spesielt til dere. Jeg vil så gjerne at dere en dag skal få se og oppleve det jeg blir kjent med her. Det er en verden som åpner seg. Dette er kanskje en litt hektisk verden sammenlignet med hverdagen i Norge – men først og fremst er det en unik, fascinerende og vakker verden – full av mennesker med åpne hjerter og dører, og med musikk, dans og mat på hvert et hjørne. Man finner smil og latter på tross av utfordringene. Man finner dype konflikter, sta mennesker, sammenbitte tenner, varme hender og sammenknepne øyne. Alt sammen lever side om side. Jeg opplever det hele, og jeg ser fram til den dagen jeg kan ta dere med hit til PERU. Jeg sier contigo Peru – med deg, Peru – fordi jeg fra dypet av mitt hjerte har begynt å elske dette landet som er lidende og splittet land – men det er også vidunderlig, mangfoldig og unikt.

Det er litt rart for meg å være akkurat her reisen vår i Peru med gruppa startet. Gruppa fikk en rå start på turen. Det ble gruppas ilddåp. 😊Etter å ha landet i Lima var det en tøff kamp om å finne en rimelig drosje utenfor selve flyplassområdet. Om man tar taxi inne fra flyplassområdet, kan en taxi til America Sur (hvor bussen går fra) koste rundt 40-50 soles. (1 sol er omtrent 2,60 kroner.) Om man imidlertid beveger seg bortover gangveien og ut til hovedveien utenfor flyplassen, kan den samme taxituren koste 20 soles. Da bør man ta trappa over på den andre siden av gaten, for slik unngår taxien mange omveier for å komme til målet. Vi ankom en kaotisk busstasjon fylt av mennesker, biler og selgere. Vi hadde dårlig tid, og det var for sent å sjekke inn bagasjen. Det må man gjøre minst en halv time før avgang. Enden på visa ble at vi kom løpende til bussen ett minutt før avreise – alle uten vann. Jeg tryglet sjåføren om å vente litt på oss ti vikinger som kom tørste og vannløse direkte fra Norge. Heldigvis så sjåføren i nåde til oss – og vi fikk tid til å kjøpe vann og finne setene våre i bussen. Noen av oss sov natten gjennom på turen fra Lima til Trujillo, mens andre strevde litt mer med å finne nattero om bord på bussen.

I Lima i kveld tok jeg og min reisekamerat Luis turen på den samme måten. Oscar er allerede framme i Trujillo, mens Oscars venn Luis og jeg tar nattbussen til La Esperanza. Om man vil reise til nord-Peru fra Lima, kan det være en god idé å ta nattbussen dit. Dette er en økonomisk reiseform. I tillegg er det praktisk fordi man kan sove på bussen – og ankomme Trujillo på morgenen. Buss-setene har ulik grad av komfort. I dag var det slik at verken mitt eller Luis sitt bankkort fungerte, så vi var bare glade for at vi klarte å skrape sammen penger til buss-billettene og få med oss en flaske vann på turen. Taxien ut til buss-stasjonen måtte vi prute ned, men vi klarte å få det til med de kontantene vi hadde. Her sitter vi nå på vei mot nord-Peru, Trujillo, La Esperanza. Der er det sommer og varmt, med ca. 30 grader i skyggen på dagtid. Nå vil jeg tilbringe omtrent en uke der sammen med Oscar og hans familie, og det ser jeg fram til. Jeg vil skrive, jobbe og ha rolige dager. (Tiden vil vise hvor rolig det blir.) 😊 Refleksjonens tid har kommet, og jeg vil se tilbake på reisen mens jeg sitter på La Esperanza. Bussturen starter nå, og det gjør også denne Peru-fortellingen – som handler om da Oscar og jeg tok med oss 8 reiselystne damer fra det vinterkalde Norge til det storslagne Peru. Her vil jeg fortelle litt om det som møtte oss – både av morsomme og spesielle ting – og hvilke utfordringer vi også møtte.